Russekort anno 1990

Jeg var russ i 1990. Det føles både som en evighet siden - og som det var igår.
Etter et lite dykk i Minneboksen (en sliten bananeske fra Premium Bananer) fant jeg endel russekort fra mine venner og klassekamerater. Og mange jeg ikke lenger husker hvem er... Trolig "venner" jeg fikk iløpet av en russefest; sene nattetimer jeg ikke lenger kan gjenskape i min villeste fantasi.

Jeg har ikke bedt om tillatelse fra gamle venner om å offentliggjøre russekortene deres på bloggen min. De hadde helt sikkert tatt det med et smil - men jeg nøyer meg med å gjengi teksten som står nederst, fra et lite knippe kort:

Ingun: Det viktigste er ikke å være med, med men å delta.
Hege: When God gave out brains, I thought he said trains, so I asked for a slow one.
Mona Pauline: Spørsmålet er ikke hvor lenge vi kan leve, men hvor levende man er mens man er i livet. (dette var seriøse greier Mona!)
Anita; Når jeg glemmer meg selv, gjør jeg ofte ting som blir husket.
Eilen: dagens kvinner ansetter ikke hushjelp. De gifter seg med dem.
Gro: Vannsenger hindrer utroskap. Noen gang prøvd å gjemme deg under en vannseng?
Lise: Venninna mi har ingen venner hun.
Liv-Hege: Jesus sjenket altervinen og sa: Du får ta melk du Johannes, for du blir så gær`n i fylla...
Og min ikke så storvokste kusine Lill Randi: Dess mindre et menneske er av vekst, dess større er det i kjeften.

Jeg tror ikke russen idag har avansert særlig, hva festligheter gjelder for kortene de strør om seg med.

Jeg hadde et eget russekort: Jeg ser på det nå og det er veldig lite spennende!
Opprinnelsen til russenavnet mitt, var det eneste uhellet jeg har hatt med bil i min 20 år lange sjåførkarriere: Jeg var fersk med bil og lånte bilen til mora til en venninne. På glattisen gikk ting litt ut av kontroll og bilen gjorde en bråstopp og et hopp opp på den lokale kiosktrappa. Det endte med kondemnert bil - og min pappa som måtte godsnakke med kioskeieren og egenhendig fikse trappa.
Derav navnet Jumping Crash ( og en film på den tiden, med navn som med godvilje kunne likne: Jumping Jack Flash)

Også hadde jeg et tullekort sammen med min beste venninne Lise. Gurimalla så gøy vi hadde det i den fotoboksen, da bildet skulle taes:

Jeg er litt flau for morsomhetene på kortet. Saken var at vi faktisk hadde pultene våre rett forran læreren i klasserommet. En kjedelig fyr vi ikke var spesielt begeistret for. Det gav jo rom for lek med ordene....

Russetiden var en tid man aldri glemmer. Eller forresten; mye er glemt grunnet Peach Caneien - men totalt sett var det en artig tid i livet. Det var Evig vennskap og LOVE! Vi var unge, gale og nokså barnslige - utfra teksten skrevet på baksiden av mange av kortene å bedømme :)

Det er snålt å tenke på, at jeg og min venninne Lise pakket snippsekken og emigrerte til USA og Floridakysten, bare 2 mnd etter tiden hvor vi var så barnslige med tullete russekort. Det neste året tilbragte vi som Au Pair i hver vår nabofamilie. Det er en heeeeeelt annen historie.