Min førstefødte

Min førstefødte er snart ferdig med et stort kapittel i livet: Ungdomsskolen. Hun går nå inn i eksamensuka.  Hun gruer seg. Ikke til eksamen. Men hun gruer seg til å være ferdig med 10. klasse: til å splittes fra alle de fine medelever hun har blitt så glad i over de siste 3 år. Og alle kule (og ikke fullt så kule) lærere. De som har lært henne mye. De som så henne komme til ungdomsskolen for 3 år siden: Ganske stor jente. Flink. Ordentlig. Snill og grei. Hun takker for seg og skal til videregående til høsten. Hun er ganske mye større. Enda flinkere. Og fremdeles ordentlig, snill og grei!

Det er ganske rart for oss foreldre. Man merker liksom ikke sånn til daglig at ungene blir større. Det skjer så gradvis. Men når man ser bilder fra de var små - Da skjønner man at tiden har gått:

Her er Emilie 1 dag gammel. (Jeg blir rørt når jeg ser dette bildet) Høyre: Pappa-jente på 12 års-dagen.

 

 Her er vanlig hverdagsmoro for 2 1/2 år gamle Emilie og pappa Christian. (mamma sminker og pappa er Klatremus en hel kveld.) Og han kan ikke skuffe med "nei" på spørsmål om han vil hvile litt med henne i sprinkelsenga...... (den var nok av god kvalitet den senga - som holdt en voksen mann, uten så mye som en liten brist i bunnen)

Emilie kunne skru.... Og hun kunne frisere Besten.

Hun velger hverken tømrer eller frisørlinja som retning til høsten -  

Men greit å ha noe å falle tilbake på, hvis planene skjærer seg!

Hun er dyrekjær, Prinsesse og Sjarmis.....

Venstre: 3 år siden. Pynta for skoleball i 7. klasse.

Midt: 2 år siden. Storesøster for Oda.

Høyre: 1 år siden: Superstolt storesøster til 3!

Og nå snart videregående-bærte. Med mange tanker om framtiden sin. Og fast helgejobb og med det egne lommepenger. Hun greier seg nok helt fint, min førstefødte. Babyen min :)