Hverdags-skål

Ungene vil ha MEK i de små stettglassene sine. Plast-lekeglass fra Ikea.

Hvorfor ikke?! 

Ingen dag er for liten for melk i stettglass!

(eller penkjole, tiara eller blomst i håret)

KÅL  - sier de.

Vi skåler i vann, melk, juice eller saft til de fleste måltider her i huset. 

Det er artig å skåle.

Ingen dag er for liten for en skål!

Skål mer!

Kreativ solskjerming!

La oss si du er på tur. 

Sola kommer overraskende på deg 

og du innser at du har lagt igjen capsen/solhatten hjemme. 

Hva gjør du? 

Jo, du tar en brosjyre (som du tilfeldigvis har i sekken) 

- kanskje noe reklamepost du hadde glemt å legge i papirsorteringa 

(som havna i veska di, på vei ut døra).

Du bretter den på en finurlig måte.... 

Skulle gjerne fortalt deg hvordan; Sorry! 

Og vips - du har skjerming så god som noen!

Foto: 

Tilfeldige kvinner i Seoul.

Knipset av paparazzifotografen Hertzenberg

Koreanske kvinner vil helst ikke ha sol på seg. 

Det sitter i fra gammelt: bare bønder er brune. 

Og ingen vil bli tatt for å være åkerarbeider. Så det så.

Oda om Oppførsel

Mitt O-bidrag denne uka til ABC i Ord og bilder er levende bilder.

Min Oda er her 4 1/2  år. Vi bodde på denne tiden i Busan i Sør-Korea. Oda gikk på internasjonal skole.
Hun har lært regler på skolen om å ha gode manérer. Oppførsel.
Lytt og lær!

We say thank you

We say please

We don`t interrupt or tease

We don`t argue

We don`t fuzz

We listen when folks talk to us

We share our toys

and take our turn

Good maners aren`t so hard to learn!

It`s really easy when you find - 

Good maners means: 

Just be kind!

Oda, som var liten og akkurat hadde lært engelsk  - kunne ikke skjønne hva "vi lytter når REVENE snakker til oss" hadde i regla å gjøre.... Folks - Fox......

Såååå høyt.....

Jeg sitter her og ser i gamle foto. Eller, ikke eldgamle. Men noen år tilbake. Det er fantastiske minner.  Dette er fra 2004. Det er dårlig kvalitet. Men må vise dere likevel.

Her har jeg tatt noen damer med på et spisested. Jeg oppdaga stedet ved en tilfeldighet, på en av mine mange vandringer på tekstilmarkedet i Busan. Det ligger i en rekke av masse slike steder.... en skredder, et suppespisested.... en ny skredder... et sted med kokte larver..... ny skredder....nytt suppested....

Jeg har litt problemer med å kalle det restaurant.... Det er nesten hjemme hos noen. Eller på kontoret til noen. Alt er trangt. Kanskje 2 bord i første etg. Og et større bort på hemsen. Vi satt på hemsen.

Det ser ut som jeg bare bøyer nakken. Men man blir lurt av at vegger og tak har samme tapet... (ikke uvanlig...). Jeg står faktisk så oppreist som jeg kan. Bakhodet mitt er i taket! 

Vi spiser fantastisk god Kimchi-suppe med diverse tilbehør. Og en dorull erstatter dyre servietter. Sjarmerende! Helt sant. Jeg elsket denne delen, av den ellers ganske frustrerende tilværelsen, i en storby sør i Sør-Korea.

Jeg vil påstå at Busan, på denne tiden, var en by med 5 millioner bønder. De aller fleste hadde aldri sett en ikke-asiatisk/koreansk person i levende livet. Fascinerende.

Nå kjenner jeg at jeg er litt igang. Med historier fra mine år i anderledeslandet Sør-Korea.

Sakte, sakte. Veldig sikkert.

Igår fikk vi satt inn det store vinduet. 

Det vi hadde gruet oss til, fordi det veier skikkelig mye. 

Men med svigerfar og pappa-hjelp, fikk mannen ut det gamle og inn det nye.  

SE!! :

Selv om det ikke er større enn det forrige - virker alt så mye større og lysere.
Det skyldes nok at det forrige hadde noen sprosser. Og i tillegg var glasset i vinduene fra 1953 grå... Altså, det gikk ikke å vaske de helt rene.  Disse nye er jo klare som kildevann!

Og ikke nok med det: 

Idag gikk det siste vinduet som skal skiftes - i denne omgang.  

Og med nytt vindu ser det slik ut:

Og da er det altså ikke flere vinduer som skal skiftes. I allefall ikke i vår tid i dette huset.

Ok - det skal inn et par ekstra vinduer til på et senere tidspunkt. Men det er andre prosjekter/rom.

HER kan dere se den gamle utsiden

Og slik ser den nye ut:

Ok, ok. Det ser faktisk verre ut.... men vinduene er nye.
Og veggen må bli verre før den kan bli bedre.
Sånn er det med mange ting.

Jeg har også gjort en liten innsats med i prosjekt Hus idag.
I tillegg til en tur i butikken, lage verdens beste mex-middag, vaske og henge opp tøy, 
leke med unger, stelle unger, mate unger, brette tøy og sole meg i 5 minutter.

Jeg har malt ett strøk på søppelhuset.
Se:

God kveld folkens!

The Man!

Will Smith er i området. Igjen.
Jeg er bare sååååå betatt av den mannen, altså. Kjekk kar. Sjarmerende. Bare spør meg. Jeg har sett han! Helt på ordentlig! I ganske intime små omgivelser. Eller; hvis man kan kalle et lite studio hos NRK for intimt - ja, da var det dét det var.

Jeg kunne grovt telle ca 110 publikum i salen, hvor opptaket foregikk. Det er ikke veldig mange!

Han var på Skavlan sist vinter. I forbindelse med Nobelprisutdelingen. Jeg fikk dagen i forveien, forespørsel om jeg ville ha billetten til en venninne av lillesøster (som heldigvis for meg, hadde blitt syk). Jeg hadde ikke barnevakt. Mannen var bortreist. Innspillingen foregikk nemlig midt på dagen. Midt i uka. Men det måtte ordnes. Ikke noe men. Det var helt opplagt at barnevakt måtte ordnes! Og det ordnet seg.

Han Will kom.

Sammen med sin nydelige kone Jada. 

De spøkte og lo. Og var så pene og dyre i tøyet - som bare et kjekt Hollywood-par kan være. Men likevel så down to earth ; de tøyset og lo både av og på kamera. Jeg ble nok litt starstruck. Det var ganske stort. Jeg kunne ikke slutte å smile!

Og ikke nok med det: 

Den andre store gjesten denne dagen, var Robbie Williams. 

Sjølvaste! 

Trenger jeg si mer?! Nei. Dere skjønner at dette var en super opplevelse.
Intimkonsert (kaller man 1 sang for konsert?) med Robbie. Oh My! (du kan se opptaket her)

Ikke hverdagskost for en hjemmeværende småbarnsmamma, dette her :)

Rips og plagsom paparazzi.

Dette begynner å likne en blogg om bærplukking. 

Men i disse tider er det litt av det: 

Bærplukking. 

Idag har jeg plukket rips. Fra egen busk. 

Jeg har ikke før kommet meg i ripsplukkinga, før de er der; Da mener jeg de med fotoapparat, skjult bak en busk. Paparazziene. 

Ifjor opplevde vi, at i det ripsa ble moden - kom det en flokk fugler; 

og busken var tom på en eneste dag. 

Nå har jeg mamma min på besøk. 

Og hun sier jeg må plukke bær, så skal hun lage syltetøy til oss for vinteren. 

Og man gjør noen ganger som mor ber om. 

Så da plukka jeg. 

Til glede for venninna mi - som kunne forevige øyeblikket.

God plukking!

Noen dager er "både og"

I morges plukka vi bringebær. I egen hage! Dét er fint, det!

Da blir man ganske glad. 

Faktisk så glad og tullete, at man kan bli til forveksling lik Lady Gaga....

Og noen ganger kjenner man seg passe sliten: 

Slik som Trønder-Truls under her. Han er sliten, han!

- selv om dagen har vært uten stress og andre saker...  Og man har plukka bringebær og hatt formiddagsbesøk og ungene har vært supergreie og blide.

Man føler seg rett og slett bare litt sånn BLÆÆÆ, lissom.

Så nå skal ungene i seng - 

og jeg skal sette meg i sofa med heklenål og garn. 

Kanskje hekle noe mat ....  

Og se på tv. 

Aleine på den store muren!

Det var hvertfall slik det føltes...

Jeg har ikke/tar meg ikke så mye tid til å sitte ved datamaskinen for tiden. Jeg maler og jeg rydder - men mest er jeg sammen med barna, mens mannen sjauer og snekrer.
Men jeg leser blogger (avhengig?) og jeg tar meg kjapt tid til et bitte lite innlegg nå og da. For enkelhets skyld, bruker jeg idag et bilde som ikke trenger så mange ord.

Familien, som den gang talte 4 stykker, hadde en langhelg i Beijing, før siste retur til Norge fra Asia. Det var fint mulig å ta en langhelg - siden vi på dette tidspunktet fremdeles bodde i Sør-Korea. Vi fikk fullt utbytte av dagene, uten jetlag. Veldig fint!

Vi møtte kun ett eneste menneste på vår lille vandring på muren, denne dagen tidlig i juni. (det var han som tok dette bildet av oss!) Vi må ha vært usedvanlig heldig med guiden vår  - som var så grei å ta oss til en del hvor det ikke myldret av turister. Som dere kan se på bildet; det er ikke et menneske å skue på muren bak oss!

Ned fra muren kjørte vi bob-bane! Liiiite ålreit :)
Og for en neve sedler, kunne vi ta bilder med disse snasne gutta.

Jeg ser at jeg ikke har vært så flink til å lage innlegg om Korea. Det burde være fullt mulig, siden vi tilbragte 3 år der. Men siden dette er en blogg med mest tull og fjas - er det ikke så lett å lage tulle-innlegg om tilværelsen i Busan. Det var nemlig ingen spøk.... ;) 

Men det kommer helt sikkert noe etterhvert!

Soving. Og litt rot.

Jentene sover som regel i sine senger. Også på dagtid - såfremst vi er hjemme (noe jeg prøver å være når de skal sove: bedre søvn på dagen = bedre søvn på natta).
Det er ganske koselig å lytte ved døra når de er lagt i sengene sine: De konverserer. Masse babbel. Og mye fornuftig etterhvert. De er veldig flinke til å prate.

Jeg måtte liste meg inn idag, etter at det ble stille. Og der ligger de. Så fredlige. Begge har bretta madrassen og lagt seg halvveis ned på sengebunnen. Det er noe de har begynt med siste tiden. Det er en haug med bamser i hver av sengene. Vanligvis får de velge 1 stk bamse hver fra hylla - i tillegg til den faste, uunnværlige kosekaninen. Var litt flere der idag.....

De har ikke skjønt hvordan å komme seg ut av sprinkelsengene ennå. Jeg kan ikke påstå at jeg ser fram til den tiden. Er nok rett rundt hjørnet.... Og jeg har sett eksempler fra soveromslivet til tvillinger hos venninner. Grøss og gru! Og litt Tji-hi og Ho-ho.

Sørgelig tom.

Kalenderen for kommende uke er sørgelig tom. De ellers så velfylte/stappfulle rutene i kalenderen, er like innholdsløse som alle mine norgesglass nede i boden.

Ingen planlagte sosiale aktiviteter. Ingen dansetimer å rekke.  Ikke noe jobb. Ikke så mye som et bitte lite møte engang. Ingen lekeavtaler (alle er bortreist). Ingen middagsavtaler. Ikke kino.....

Vi har heller ingen utflukter. Ikke en liten harry-handel over grensa. Ingen familiebesøk. Ikke hytta.

Men skulle været slå til, blir det fort en tur på stranda. Eller hvis været blir drit - kan vi ta et kinobesøk... Men vi planlegger det ikke!

De eneste faste avtalene vi har denne uka, er med Herr. Sandpapir og Herr. Jotun. Til gjengjeld har vi avtale med disse hver dag. Og det glemmer vi ikke. Så det trengs innen påminnelse i kalenderen. Prosjekt Hagaliveien er langt fra i boks. Her skal det jobbes.

Forresten - det er ikke sørgelig i det hele tatt at kalenderen, kanskje som eneste uka dette året, er tom. Det er skjønt!

(Neste uke blir det tid til både liten harry-tur, besøk hos bloggvenninne på svenskesiden av grensa og et par dagers hyttetur på Tromøya med gode venner)

Gamle fotografier

Dette bildet fant jeg i svigermors album. 

Det er et av de morsomste bildene jeg vet om!

Bildet er fra 1971 og viser min mann (den gang 2 år gammel) som beundrer noen lettkledde damer.

(han er jo ikke spesielt lettkledd...)

N for Nysgjerrig

Mitt N-bidrag til ABC i Ord og Bilder

Jeg var på rundreise i Vietnam med familien min. 

Vi besøkte blandt annet Sapa; En fjellandsby nord-vest i landet.

Det var nokså kaldt og tåkete.

Vi var på en dags vandring gjennom rismarker og små gårder.

Denne jenta stoppet opp på hushjørnet, da vi kom forbi.

Det ser ut som hun er sendt ut for å hente vann.

Hun kikket Nysgjerrig på oss.

Hun var så pen og stille og forsiktig. 

Hun måtte bare fotograferes.

Dét er mye penger det!

Det kommer mye rart på mail. Denne gjentar seg med jevne mellomrom. Men akkurat denne versjonen, har jeg ikke sett før. Her er det et generøst tilbudt om å dele den nette sum av $ 10, 500,500. Hm...... 

(klikk for å lese i større skrift)
(og JA, dette er et innlegg i mangel på fantasi og noe morsomt å blogge om...)

Sjelden innsats

Ikke ofte jeg får meka meg til søm. Men idag har jeg fått gjort et lite støkke arbeid. Eller rettere sagt - avslutta et arbeid jeg begynte for en stund siden: Søskenkjoler til jenter på 3 og 6 år. Med strofer fra sanger de liker.

Amandus dukkemann / 6 år

Bestemor Skogmus`vise / 3 år

Så gjenstår å sende kjoler til glade jenter.
PS. Kjoler som henger på en stusselig kleshenger på et tre, ser litt SLAPP ut. De er veldig koselige på!

M for Morslykke

Mitt første bidrag til ABC i Ord og Bilder

Selvportrett: En litt morratrøtt mamma og Andrine. 

Sofakos i lyset fra soloppgangen.

14 år i hymens lenker

Mannen kom hjem fra jobb idag, gikk rett til arbeidet med å støpe en mur, som skal bære en vegg til det nye vaskerommet.

Etter ei stund hører jeg han gjennom kjøkkenvinduet - der han roper, akkompagnert av støpestøy: "Gratulerer med dagen, kjære!"
Jeg roper tilbake: "Hæ?! - hva mener du ?" etterfulgt av  "Åh -  Ja, selvfølgelig....."

Jeg visste det var noe. Jeg hadde tidligere idag vært gjennom venner og kjente som mulig kunne være bursdagsbarn... Hadde jeg glemt noen? Neeeeei, kom jeg fram til - og fortsatte med mitt.

Men altså: Vi har bryllupsdag. 14 år. Fine år.

Middagen som var planlagt for dagen, var fiskeboller i hvit saus. Jeg liker ikke engang fiskeboller. Men det var det eneste jeg kunne lage, uten å ta turen i butikken. Og ungene elsker det.
Så da ble det fiskeboller - under parasollen på terrassen i sommerværet.

Haslum Kirke, 12. juli 1996

En riktig gledens dag!

Så jada, kjære. Vi glemte det dette året også.  Men vi har jo tradisjon for å glemme bryllupsdagen. 

Barnslig? Jeg? Litt.

Jeg liker å være litt barnslig. Innimellom alle seriøse voksen-ting. 

Da kan jeg foreksempel finne på å gjøre dette med min venninne Cristina : 

Og sammen med Oda min:

Og så ler vi så vi griner.

Bloggegleder 2

Dette har vært en helg utenom det vanlige. Ja, veldig spesiell har den vært, faktisk.
Den har vært et resultat av min aktivitet i bloggeverden: Jeg har møtt ikke mindre enn 2 (to!) av damene bak blogger jeg er fast leser av.
Først tilbragte jeg fredag kveld med Elisabeth fra innerst i veien. En success, som ligger godt an til snarlig gjentagelse!!

Så var det den andre dama. Og hvilken dame! : Pia med hennes verden.
Pia vant trekningen min av Nøtteputa. Og istedenfor at jeg skulle sende den til henne i posten - ble vi enige om at hun heller skulle hente den. Så da tok Pia seg litt fri fra familielivet og kom kjørende til meg for å hente Nøtte. Genialt! Og VELDIG artig!!!!

Så over noen timer fikk vi skravla og skvaldret (i munnen på hverandre). Vi fikk i oss næring i form av is, jordbær og bananbrød. Vi trengte energien - for det å prate og le såpass heftig, tærer litt på energilagrene. Og gud forby at vi gikk tomme!

Pia fikk også æren av å hilse på svigerfar. Han var nok ikke klar over at det var første gang Pia og jeg møttes - for han prata som om de var gamle kjente. Og Pia fikk hele familiehistorien. Men høflig som hun er, smilte og nikket hun interessert.

En festlig formiddag.

Pia har også godt lag med andres unger: 

Alida og Andrine synes hun er en morsom og fin dame! 

Det synes jeg også !

Framdriften

Det går framover. Husveggen er så godt som ferdig. Vi er veldig fornøyd.

Her males det for fullt: Ungene maler fantastiske kunstverk, med pappa-handyman som gjør siste finish på sin skru/malejobb.

Sånn ser det ut, etter at første strøk maling har kommet på veggen. Og innefra oppleves de nye dørene som fantastiske lyskilder til stue og kjøkken.

Så bygger gutta på null, niks stillas for å kunne gå løs på den høye veggen. 

Her skal det skrapes. males og begge de vinduene i 2. etg skal skiftes ut.

Vi er veldig spente på jobben med det store vinduet som skal settes inn. Det er forferdelig tungt!

Jeg skal holde dere oppdatert....  Håper å kunne vise dere ferdig hus før høsten er over oss.

Bloggegleder

Jeg blogger. Jada, jada. Og jeg følger endel blogger. Og jeg kommenterer litt her og der. Og jeg ler. Mye og høyt. Noen ganger i familiens nærvær. Ofte helt for meg selv. Jeg har veldig mye glede av bloggevennene mine.

I kjølvannet av blogginga, kan det hende at det ender i et fysisk møte. Det er spennende og kan gå begge veier; Men man man setter ikke bloggdynamikken på spill - hvis man ikke tror helt og fullt på at et møte bare kan bli ålreit.

Jeg har altså hatt min første blind date. Vi trengte ikke nellik i knapphullet, gul serviett på bordet, fjær i hatten eller annet for å finne hverandre. Avtalte sted krydde av mennesker - men jeg visste hvem jeg skulle se etter, denne varme fredag ettermiddagen.

For de som følger denne bloggedama: Mulig dere skjønner hvem jeg har vært ute med :)

Og siden vi var så opptatt med å skravle, glemte jeg helt å dokumentere dette før vi var ferdig med

 både middag og dessert og langt ned i vinglass nr ørten.

Og ettermiddagsmøtet ble til det rene skvaldretreffet: Dama er akkurat så festlig og søt som jeg trodde. Og 7 timer senere med bli-kjent-fraser og mye fjas og latter, er vi enige om at dette var veldig trivlig.  Det skuffet ikke - Og vi gjentar med største glede!

ARTIG!

I ensom majestet

Da jeg kom hjem fra nord-norge igår ettermiddag, fikk jeg umiddelbart se noe aldeles skjønt;

Ved det lille steinhuset vi har i hagen, stod en enslig Peon i full blomstring. Rosa og vakker.

Jeg har sagt at jeg skal plante peoner i veggen på steinhuset. 

Den ser vi nesten uansett hvor vi befinner oss i hagen. Men jeg har aldri kommet så langt. 

Og jeg har aldri sett at det har stått noe der..... ved siden av rabarbraen. 

Svigerfar (som jobber på huset sammen med mannen) kunne fortelle at han hadde satt ned noen peoner der, da han overtok huset etter sin far for snart 40 år siden. Og denne blomsten har ALDRI blomstret. Før nå. 

Er det ikke rart.... Og helt skjønt!

Den skal nå få selskap av flere. Det er bra sikkert!

Og siden jeg er helt håpløs med planter: 

Kan noen fortelle meg hvordan og når?

Vi har en "familie-hage" med hus som skal selges. (Trolig for riving og industri)

Der kan jeg hente mye fint før huset er ute av familien; både blomster og busker.

Når på året er det mest gunstig å foreta en evt flytting. Før eller etter blomstring?

Og er det noe spesielt jeg må tenke på, hvis jeg skal flytte større planter over på den måten?

Takknemlig for svar :)

Flere unger?

Idag fikk jeg nyhetsbrev fra Babyverden.no. En personlig hilsen til Trine. De forteller meg at nå har Andrine blitt 22 måneder. Det VET jeg - Veldig godt!

De sier ikke noe om Alida. Men jeg har jo 2 stykker på 22 mnd. Det krever endel.

Og de stiller spørsmål om det er tid for flere barn.
Og jeg kan svare høyt og klart (som kildevann) : NEI -  ikke!! 

På denne tiden, for 2 år siden, satt jeg - eller jeg LÅ vel for det meste - og venta på de to vidunderne som nesten any day kunne melde sin ankomst. Ok - det var ennå 8 uker til termin. Men tvillinger kommer ofte litt før tiden. Jeg var så spent. Og klar. Og tjukk og hoven. Ju-hu! Stranda hval er vel egentlig en god betegnelse på meg på den tiden.

Vi hadde jo, ikke så veldig lang tid i forveien, fått greie på at det ikke skulle komme bare 1 baby - men 2. Gavepakken kan du lese om her.

Men tilbake til spørsmålet fra babyverden. Jeg er ferdig. Jeg har gjort mitt for å befolke kloden. Nå gjenstår den trivelige og store jobben med å veilede ungene til å etterhvert klare seg selv. Også så mye kos som det er på veien dit.

Hærlig - Jeg gleder meg!!!

Veldig trist værmann

Husvegg og sånt

Mannen er som sagt hjemme og jobber med hus - mens jeg tilbringer lyse sommernetter i nord.

Hele huset skal males i sommer. Vi skal skifte farge. Det er ikke så pent med rødt tak og rødt hus. Så nå skal huset bli brunsvart. Jeg gleder meg til det. Det blir fint på naturtomta vår.

Hele huset blir litt og litt etterisolert. Og alle vinduer skifta. Dagens vinduer er fra da huset var nytt i 1953. 

Denne bakveggen etterisoleres fra utsiden. Og da skiftes vinduer og dører samtidig. Og ny kledning.

Mannen er iherdig. Og han sender fruen jevne oppdateringer pr mms - sånn at jeg skal se framgangen.... Og ikke mistenke han for å sitte med beina på bordet og slurpe øl i sola.

Ikke sikkert dette er like interessant for alle. Men det er da noe å blogge om: Hverdags-stuff, liksom.

Slik så huset ut på baksiden, da jeg reiste på torsdag:

Riving og bytte av vinduer starta allerede dagen etter: 

Plast erstatter vinduer et døgn: 

For å hindre skrømt i å entre stua og kjøkken i løpet av natta.

Ny verandadør, nytt vindu og dobbel dør erstatter vinduet på kjøkkenet. 

Mye lys og luft!

Ny/ekstra isolasjon. Yes!

Pappen på plass.... 

(jada, jada. Mulig litt kjedelig dette - men dere må jo ha hele forløpet!)

 Så setter man "gamlingene" i malingsarbeid. Flinke svigers!

Musegitter mellom underliggerne. Sikkert veldig lurt!

Arbeidsplassen er rydda for kvelden. Arbeidet fortsetter imorra...

Dette ser da ut til å bli veldig bra! Jeg smiler.

Elve-Kari og annet skrømt

Barn som vokser opp ved naturelementer som er fristende og farlig, må skremmes litt.

Da jeg var lita, ble jeg og alle barn her som bodde ved elva, skremt med diverse skrømt for å holde oss borte fra elvebredden. Mest vanlig var det å bruke Elve-Kari. Elve-kari er så innmari skummel og farlig; Hun sluker små barn som nærmer seg elvebredden, RÅTT. Uten noe dikkedarier!

Denne vranglæren har jeg videreført til mine unger. De to eldste trodde på historien om Elve-Kari til de var store. De var livredde for å gå til elva uten voksne. Mission successful!

Nå er jeg igang med de to minste. Dette er vel ikke verre enn å la ungene leve i trua om Julenissen og Tannfeen?

Alida er skeptisk. Elve-Kari, du lissom!?