GAVEPAKKEN

April 2008. Vi er i uke 19 av svangerskapet. Lite visste vi hva som venta oss denne ettermiddagen på ultralyd.... At det allerede var et gryende søskeforhold i den voksende magen, var vi (lykkelig) uvitende om. Det er ikke ofte et ultralydbilde taler så tydelig - så selv VI rakk å NESTEN skjønne hva bildet viste, før jordmor smilende og kjekt sa : "Ja, her har vi jo to" - Som om det var den mest hverdagslige ting. TO!!! Vi som hadde venta i nesten 10 år på å bestemme oss for en nr 3 ... Også skal vi få både 3 og 4!

Min verden raste et øyeblikk sammen. Jeg tenkte at nå er det slutt : aldri mer tid til de store jentene, aldri lese en bok igjen, aldri spise et måltid i fred, altfor liten bil og hvor hente penger til ny? og hvor stor bil må man egentlig ha for 4 unger, bikkje og for ikke å snakke om alt UTSTYRET man trenger. Huset er for lite! Når skal vi ha tid til å pusse opp det altfor lille huset.......(huset er slett ikke lite!).... SØVN: Jeg kommer til å bli gammel og sliten over natta!! Hvordan ammer jeg to stykker? Hvordan løfter jeg to stykker? Skal de gå likt ellerforskellig kledd? Skal de gå i samme klasse eller i hver sin? Hva om de to ikke liker hverandre? ...........

Dette var noe av de mange tankene jeg rakk og tenke i sekundene etter beskjeden. Mannen min satt der og bare smilte fra øre til øre. Han hadde ikke en eneste av disse tankene. Ikke ett sekund tenkte han på det som problematisk at ungeflokken vår skulle dobles. Mannen min er generelt en positiv person som alltid tenker muligheter og ikke begrensninger. Eneste han tenkte var: stor, fin familie. Hurra!!!! Jeg brukte ettermiddagen til å summe meg. Ved slutten av dagen hadde jeg også bare én tanke i hodet: For en fantastisk GAVEPAKKE!!!