Stukne griser.

De to minste har en hule på rommet sitt.
Da vi pusset opp, utnytta vi krypeloftet bak rommet; isolerte og ordna fint og morsomt ekstrarom. Den går litt innover, bak veggen bak sengene. De har altså en to-roms der inne!

Det er en fin:
Gjemme-seg-i-hule
Leke med dukker-hule
Hemmeligheter-hule
Og når de blir mye større; kline-hule.

Nå for tiden er den kile-hula.... Den de løper naken inn i etter kveldsstellet, med mor eller far hakk i hel - og vi må kile masse. Og de ler. Og vil helst ikke ha pysj eller bleier på.

Og foreviget ikveld:

Lese nattahistorie-hule!

Utrolig koselig og stemningsfullt.

I skrivende stund tenker vi likevel: Er det mulig?! 

De står i hver sin seng.

De hyyyyyyyler i kor - som stukne griser; så det gjenklinger mellom husene her. 

De kaster smokker og bamser veggimellom. De vrenger laken av madrassene.

Andrine har vi observert med ett bein over kanten siste tida... 

sukk... så det er nummeret før de løser gåten: hvordan-komme-seg-ut-av-sprinkelseng.
De vil absolutt IKKE sove - og er Drama Queens så det holder!

Jeg ungår å undre på hva slags tanker forbipasserende kanskje gjør seg...

De har helt glemt den fine stunden i hula (med den spennende boka), bare noen minutter tidligere... 

Men unger er unger.

Og vi er bestemte foreldre.

Vi går inn. Vi ordner laken. Henter bamser og smokker og legger de i senga igjen.

Legger barna bestemt ned i senga med et : Natta Gullet - Nå skal du sove!

Så går vi ut igjen - og kjenner bare dragsuget i nakken, av bamsen som kastes IGJEN....
Det er takka si det.

Men det går over. En av dagene.
 Kanskje allerede imorra?

R for Regnværstur

 Regnværstur.

Plask Plask.

Klask Klask.

Splætt!!!

Bidrag til ukas tema hos ABC i ord og bilder

Millimeter

Vi bygger rom til 16-åringen.
Rommet har blitt til under eksisterende tak og yttervegger - men ikke mer enn det.

Vi (mannen) har isolert, bygget gulv, lektet, gipset, teipet, isolert mer, satt inn takvindu, satt inn annet vindu... osv. (det har skjedd litt siden dette innlegget)

OG han har bygget innhugg (hukk?) for garderobeskap. Her skal det være 150 cm bredde på skapene og høyde på 236 cm. Fra Ikea.

Jeg synes han og medhjelperen var ganske tøffe/snåle på målene, da de satte stenderne for innhugget ....
Det virket så akkurat - at jeg var redd det ville bli både for smalt og lavt, når gipsplater og alt kom opp.

Jeg målte og dobbelmålte - og var egentlig litt sur.

Jeg så for meg at vi ble nødt til å sage av 13 millimeter (eller noe der omkring) på bunnen av skapene, for at dette skulle bli riktig. Og så unødvendig det ville bli - når det i utgangspunktet var nok å gå på... Og de heller kunne vært litt rause med målene, for å slippe noen overraskelser. Evt åpninger kunne blitt pynte-tetta med en smal list.

Og ut fra målingene, fant vi ut at skapene måtte inn før gulvet legges....

Her kan dere se hvorfor:

Det er ikke én millimeter å gå på!


Ja, ja. Skapene vil for all framtid måtte stå der. Og det e jo forsåvidt greit.

Alle tre dørene skal ha speil. Det blir knallfint.

Og jeg skal innrømme at dette er penere,

 enn om vi hadde måttet dekke til overskytende centimeter med lister eller liknende.

Dette var ren flaks! 

Mannen vil si noe annet: 

At dette var pinlig nøyaktig beregnet.  

Men det VAR FLAKS!!!

(PS. Han og hjelperen er flinke. Og jeg burde ikke klage)

Livets gleder... eller ikke.

... én av livets mange gleder : 

en nødvendig tur til IKEA...

NOT!

Men det er garderobeskap til størstepia vår som skal på plass.

Og vi bør jo helst ha skapene i hus først....

Aller helst vil jeg sitte i systua med nål og tråd!

Bare én gang kan jeg huske at IKEA var dritkult: 

Det var under én av mine mange Shanghai-turer (i Korea-tiden): 

Kjøttbullerna var de samme - og rett og slett himmelsk avveksling til asiatisk!

Er det rart!?

Er det rart vi trenger 8-seter? 

ALLE skal jo på død og liv være med på biltur!

Er´e mulig!?

Levis-lomme og barnehagestart

De to tingene har jo overhodet ikke noe å gjøre med hverandre - egentlig. Trengte bare noe til overskrifta. 
Har skjerpa meg litt siste tiden, og fått unna noen små prosjekter.
Det er litt med mine barn, som de til den velkjente skomakeren...
Sjelden det drypper på dem (som med han klokkeren), når mor arbeider.
Nok tull.

Ungene har fått vesker til barnehagebruk.
Disse er Alida og Andrine sine.

Og denne er Olav sin:

Og mer om dette kan du lese HER på Kjoler og Sånt.

Og har du en Levis du skal kaste..... 
Klipp ut lommene og send de til meg! Da blir jeg skikkelig glad :)

Naken og kald.

Vi har et hus fullt av jenter. Jenter leker med dukker. Ikke fra dag én - men sånn et par år etter ankomst. Her fikk de hver sin dukke til jul. Den har de stullet litt med innimellom. Men idag tok det helt av. De skulle være med i morra-kosebadet tidlig idag. De skulle pakkes inn i håndklær og tørkes og de skulle koses med. Og få litt mat.

Men de var helt nakne. Dukkene altså. Stakkar - ingen klær!

Så etter at de hadde sovet nakne sammen med hver sin A i ettermiddag - fant mormor (altså jeg) ut at tiden hadde kommet for å hente fram skattekista. Det er ikke mye jeg har tatt vare på av leker etter Emilie og Oda... Men jeg hadde lagt noe på loftet - som skulle komme mine (mulige) framtidige barnebarn til gode. Bøker, lego og dukkeklær. Og så viste det seg jo som kjent, at vi fikk bruk for alt dette i æresrunden til attpåklattene.

Alt tømmes fort ut i putekroken.

Oh - for en lykke; En stor eske full av alskens dukke-greier. Og mye har jeg lagt sjela mi i ... Det er mormor-strikket/heklet. Altså, av meg.

Grønt og skjønt... dette må ha vært restegarn!

Lenge leve nasjonalfølelsen.

Denne har en fin hatt som hører til.
Men den fant vi etter at photoshooten var avsluttet.
Dukkene Barnebarna mine var dessverre
for slitne for en ny runde på podiet.

Og denne husker jeg at jeg synes var sååå kjedelig å strikke.
Bare 1 rett/1 vrang (perlestrikk) heeele tiden.
Men den er jo veldig fin, da!

Hvis du ikke selv kan strikke, finnes det mange som selger dukkeklær på nett

Blandt annet HER. Og HER. Og en liten en til slutt; masse nydelig til en ok penge HER.

Ha en lekende flott dag!

Himmelsk for de minste!

I skrivende stund er det nøyaktig 335 timer til Alida og Andrine blir barnehagejenter.
Ja - mor teller timer. Jeg kan ikke vente. Både fordi jeg tror jentene kommer til å elske det. Og fordi jeg akkurat nå er veldig lei av å ha unger rundt meg heeeele tiden. Det må være lov å si det...? Jeg er jo ikke lei ungene mine - ikke slik å forstå. Men det er noe med at jeg har hatt de sammen med meg natt og dag i 2 hele år. Faktisk blir det 2 år den 19.august. Så jeg må få lov til å si at jeg er litt lei.... Vi er KLARE for å være litt borte fra hverandre, litt miljøskifte, nye bekjentskaper...og så videre, og så videre. For å si det sånn. Ok?

Idag har vi vært å tatt en forsmak på utelek i barnehagen. Det er første gang A-ene besøker barnehagen sin. Og det var tydelig iver å spore hos jentene.

For dette må kanskje være norges flotteste barnehage?
Bygningen er ikke ny eller spesielt fancy. Det er en diger sveitervilla; Den gamle direktørboligen i Veritasparken på Høvik. Den er veldig koselig og fin inni. Den ligger i skogkanten - hvor det ferdes all slags dyr. På avdelingen vår, hadde ungene denne morgenen til frokost, kunne studere et rådyr som gikk i sirkel utenfor vinduet. Og på et vindusbrett hvor de legger ut mat, sitter "tamme" ekorn og koser seg - 50 cm fra ivrige barn på innsiden av ruta. Nydelig!

For dere som kjenner området rundt Det Norske Veritas - dere vet at parken er stor og nydelig og ligger ved sjøen, med aktivt strand -og båtliv. Dette benytter barnehagen seg mye av. Stor skog og sjøen - så nærme, at selv de korteste beina orker utfluktete uten gåhjelp.

Det aller fineste med barnehagen er det imponerende utearealet innafor gjerdet. Utearealer er viktig. Der skal ungene kunne leke fritt, utfolde seg og finne utfordringer. Veritas-barnehagen har det råeste utearealet jeg noen sinne har sett. Det er så DIGERT! Det er enorme arealer rundt hele bygningen. Og utfordringer så det holder, for både de minste og de litt større. Det er rene naturstien - med mye tømmer og tau, som er gjort til de mest spennende klatrestativer. Ispedd et og annet nytt/moderne.

Der finnes grønnsakshage, bålplass..... you name it. Det mangler bare et fjøs ;)

Så nå må jeg vise dere noen mobilbilder fra besøket. Og som vanlig, yter ikke bildene stedet rettferdighet hva størrelse angår....

Under: koselig bålplass.

Her koster det ikke en 10-er å få sitte på i postbilen til Pat!

Under: skitrening her om vinteren.

Og før vi dro hjem fikk vi lurt pappa ut fra kontoret sitt 

(som ligger 70 meter fra barnehagen) -

og med på en rusletur i parken og is fra kiosken.

Dette blir fine greier 

- og vi gleder oss skikkelig til Alida og Andrine skal i barnehagen!

En helt vanlig dag på stranden

Ha-ha-ha...

De er litt morsomme. De som bor i Sør-Korea. De liker jo ikke å bli brune - men likevel skal de på død og liv på stranda. Bildet er fra Haeundae Beach. Sør-Koreas svar på "Sørlandet".
Vi bodde ved strendene her i 3 år. Nyyyydelige strender. Lang sommer.

Koreanerne tar ikke mye ferie. De er "arbeids-kraumer" og jobber hele tiden. Men det er én uke eller to i året, hvor de som tar ferie, tar ferie.... Og da holder vi andre oss helst borte. For stranda ser ut som dette:

og dette:

og dette:

Og dette: 

Ser trivelig ut, ikke sant....

Ps: ser du forresten tårn med badevakter?

Ikke jeg heller.....

Er det bare meg...

... eller er det flere som finner dette bildet 

GRUSOMT å bruke i reklame for tannbleking?

Ser ut som dama har BLANCO på tenna...

Nei, takke meg til mine naturlige (gule) 

- hvis det skal være på den måten!

Den største lykka

Noen ganger er den aller største lykken i verden, 

at dadda Emilie kommer hjem fra ferieturen sin.

Slengkyss hit og dit

Sorry, folkens -

Men det er et faktum at høsten nærmer seg.

Og i høstmørket kan man muligens få 

bittelitte granne lyst til å ligge bittelitt på sofa...

Og når man skal ligge på sofa,

 er det jo bare så utrolig deilig med 

en aldri så liten pute 

 til å hvile hodet på...

Ikke sant?!

Og i den anledning 

vil jeg bare fortelle at 

på Epla finner dere nå noen nye, flotte Slengkyss-puter.

Steike fine, asså!

Og ble du litt nysgjerrig nå - 

Da synes jeg du skal ta en titt i (pek/klikk ➔) Eplabutikken.

Det er helt GRATIS å kikke!!!

Navn og dyr. Eller omvendt.

Er det lov å kalle barn hva som helst? Jeg ser jo at i utlandet er alt lov...

Jeg husker at det en gang kom en regel om at man ikke kunne gi barn dyrenavn.
Mulig den ikke lenger gjelder? 

Jeg kjenner flere som heter Bjørn. 

Men når jeg tenker meg om, er alle voksne menn. 

Jeg vet ikke om noen små gutter som heter det.

Kan man kalle et barn for Bjørn, nå til dags?

Hva med Ulf/Ulv?

Jeg kjenner 2 stykker som heter Ørnulf.

Herreminhatt: det er jo faktisk 2 dyrenavn!

............

Og en gang stod det ei Ku av et kvinnfolk forran meg i kassakø.

Men det er strengt tatt ikke noe navn. 

Hun heter nok sikkert noe annet...

Og ikke for å tråkke på ihuga Shakira-fans;

Men jeg synes hun synger litt som ei geit...

Dette bildet må jeg bare slenge med.

Gaupe heter disse to finingene -

som i likhet med dyra over her var å se i Polarzoo,

(hjemme på ferie, tidligere i sommer)

Gaupe likner jo forresten litt på Gaute.

Jeg kjenner en Gaute!

Og hva med dette: Eple.

Datteren til Gwyneth Paltrow heter Apple.

Det synes jeg i grunnen er et fint navn. Rart, men fint.

Og sønnen heter Moses. 

Jeg kan ikke komme bort fra at Eple-Mos(es) streifer meg her....

Rare greier!

Fra barnemunn ...

En amerikansk venninne har denne statusoppdateringen på Facebook.

Talking to my two year old daughter:

Me: What's your name?

Her: Makayla.

Me: Good! What's your full name?

Her: Makayla Ann Kuykendall Stop It!!!

Knallbra!

Lita jente med fans.

Det er nesten så jeg ikke tør vise dere dette bildet... Jeg hadde glemt litt hvordan det var. Men så kikka jeg gjennom gamle bilder - og hukommelsen fikk et boost.

Vi er tilbake i Korea. Oda liker ikke spesielt godt å være ute blandt folk. Det blir for mye oppmerksomhet. Det mest avslappende stedet for henne å være er på skolen.

Hun er her 4-5 år. Vi er på tur i fornøyelsespark i Seoul. Oda blir en av hovedattraksjonene. Dessverre. Og i Seoul var menneskene mer vant til vestlige, enn i Busan. Men det veldig blonde barnet, var eksotisk her også.
Vanligvis pleide vi ikke la folk få lov til å stime rundt henne på denne måten. Dette var et unntak - med tillatelse fra Oda. Hun pleide som regel å nikke, smile tappert og høflig.

På gata fikk hun heller ikke være i fred. Folk pekte, strøk henne over håret, kløp henne i kinnet... Siden hun var såpass liten, la de ikke bånd på seg for å være fysisk borti henne. Før vi rakk å stoppe det. De mente det godt. Men det opplevdes ikke positivt.

Slik som dette var nokså vanlig for oss, når vi ferdes ute. Å feks sitte på en Mc Donalds, hvor det var mange unge jenter og gutter - kunne ende i at vi hadde en horde mennesker stående rundt bordet vårt. Som bare stirret. Fordi de fant de blonde barna våre fascinerende. Hm....

Vi har mange veldig fine minner fra de 3 årene i Sør-Korea. Dette er kanskje ikke ett av dem. Veldig spesielt.

Nå er de vel røde?!

Vi har et lite epletre i hagen. Det ble planta for 4 år siden. Og i år er det flere epler enn i fjor. Faktisk ganske mange. Småjentene har ikke helt greid å holde fingrene unna. Vi har prøvd å forklare for 2-åringene at de IKKE skal plukke eplene. Men det er ikke så lett å skjønne....

Dere skal ikke plukke de eplene. Ok? 

A: Ja-aaa...

De skal bli røde før vi plukker. Ok?

A: Ja-aaa... Jøøøø.

Så flott at dere skjønner det! Flinke jenter.

A: Ja-aaa...

Og siden de akkurat har begynt å lære fargene, tenker vi at de skjønner.

Men idag kom en liten A igjen med armene fulle.....

Jøøøøøøø, sier hun. Og peker på det røde.

Vi kan jo ikke akkurat nekte. For hun kan fargene - og der ER litt rødt der.

Lisa Ekdahl/Melissa Horn/Ny yndling?

Jeg var en gang veldig fascinert av Lisa Ekdahl. Jeg ELSKET musikken hennes. Jeg hørte ikke på noe annet, mens jeg gikk gravid med min førstefødte i 1994. Jeg brettet babytøy og sang Lisa Ekdahl for fulle lunger. Men det gjaldt bare hennes svenske album. Det andre brydde jeg meg ikke så mye om. Jeg kjøpte alt hun kom med - men endte opp med svenske-Lisa. Bortsett fra det med å være gravid (jeg ER ferdig!), synger jeg fremdeles Lisa Ekdahl - for hva mine lunger kan tåle.

Nå har det kommet en ny svensk, ung syngedame. Melissa Horn. (jada, det har jo vært mange svenske syngedamer siden 1994 - men denne er spesiell) Hun har ikke den samme, karakteristiske stemmen som Lisa. Men hun synger vakkert. Og musikken kan til tider minne om den andre. Jeg tror jeg er begeistret for denne unge, flinke jenta. Og fullt mulig jeg kommer til å synge Melissa Horn, med den stemmen jeg har (ikke all verden, den asså) utover høsten.

Nå setter jeg på litt Lisa og litt Melissa (Spotify) - tar på brillene og syr videre på barnehageveskene til Alida og Andrine.

P for Personlighet

Mitt P-bidrag til ABC i Ord og bilder.

Hun satt der på fortauskanten. 

I en småby i Vietnam.

En kvinne med personlighet.

Jeg likte henne.

Backup

Jeg har mange bilder. VELDIG mange bilder. Og fra de siste 9 årene, er alt digitalt.
Jeg har vært flink til å legge kopier på cd-er. Men etterhvert har det blitt så mange bilder - at jeg ikke rekker /gidder å brenne alt. Det blir mange cd-er......

Sånn er det gjerne i disse digitale tider: Man tar bilder helt ukritisk. Det er jo bare å slette det som ikke blir bra. Og jada. Jeg sletter også mye. Men likevel blir det mange bilder som skal arkiveres.

Jeg har hatt kopier alle bilder og all musikk på en ekstern harddisk . Jeg fikk engang kopiere en harddisk til en venn, som hadde lagt en relativt stor cd-samling over på harddisk. Dét er mye musikk. Mye gammelt. Kult!

gammel harddisk

Den siste tiden mener jeg at denne harddisken lager noen rare lyder når jeg skrur den på. Huff! 

Så da har jeg begynt å engste meg for at denne skal knele og jeg mister alt. Dobbelt huff!

For å slippe engstelsen, har jeg kjøpt en ny liten harddisk. Med ikke mindre enn 1 terrabyte lagringskapasitet. Det er veldig mye, har jeg skjønt. Gutten som solgte meg den, mente at jeg ville kunne få plass til alle bilder jeg noen sinne kommer til å ta. Oi!

Ny harddisk

Så nå skal jeg begynne å laste alt over. Fra gammel til ny. Så skal jeg beholde begge.  Kanskje til og med oppbevare den gamle et annet sted, enn i huset her.  Da er jeg helt sikker. Jeg blir nemlig litt småkvalm ved tanken på at det finnes en mulighet for at alle bildene kan gå tapt....

...det ville for eksempel være krise hvis dette bildet gikk tapt...

Er du flink til å ta backup av bildene du er glad i?

Hverdags-skål

Ungene vil ha MEK i de små stettglassene sine. Plast-lekeglass fra Ikea.

Hvorfor ikke?! 

Ingen dag er for liten for melk i stettglass!

(eller penkjole, tiara eller blomst i håret)

KÅL  - sier de.

Vi skåler i vann, melk, juice eller saft til de fleste måltider her i huset. 

Det er artig å skåle.

Ingen dag er for liten for en skål!

Skål mer!

Kreativ solskjerming!

La oss si du er på tur. 

Sola kommer overraskende på deg 

og du innser at du har lagt igjen capsen/solhatten hjemme. 

Hva gjør du? 

Jo, du tar en brosjyre (som du tilfeldigvis har i sekken) 

- kanskje noe reklamepost du hadde glemt å legge i papirsorteringa 

(som havna i veska di, på vei ut døra).

Du bretter den på en finurlig måte.... 

Skulle gjerne fortalt deg hvordan; Sorry! 

Og vips - du har skjerming så god som noen!

Foto: 

Tilfeldige kvinner i Seoul.

Knipset av paparazzifotografen Hertzenberg

Koreanske kvinner vil helst ikke ha sol på seg. 

Det sitter i fra gammelt: bare bønder er brune. 

Og ingen vil bli tatt for å være åkerarbeider. Så det så.

Oda om Oppførsel

Mitt O-bidrag denne uka til ABC i Ord og bilder er levende bilder.

Min Oda er her 4 1/2  år. Vi bodde på denne tiden i Busan i Sør-Korea. Oda gikk på internasjonal skole.
Hun har lært regler på skolen om å ha gode manérer. Oppførsel.
Lytt og lær!

We say thank you

We say please

We don`t interrupt or tease

We don`t argue

We don`t fuzz

We listen when folks talk to us

We share our toys

and take our turn

Good maners aren`t so hard to learn!

It`s really easy when you find - 

Good maners means: 

Just be kind!

Oda, som var liten og akkurat hadde lært engelsk  - kunne ikke skjønne hva "vi lytter når REVENE snakker til oss" hadde i regla å gjøre.... Folks - Fox......

Såååå høyt.....

Jeg sitter her og ser i gamle foto. Eller, ikke eldgamle. Men noen år tilbake. Det er fantastiske minner.  Dette er fra 2004. Det er dårlig kvalitet. Men må vise dere likevel.

Her har jeg tatt noen damer med på et spisested. Jeg oppdaga stedet ved en tilfeldighet, på en av mine mange vandringer på tekstilmarkedet i Busan. Det ligger i en rekke av masse slike steder.... en skredder, et suppespisested.... en ny skredder... et sted med kokte larver..... ny skredder....nytt suppested....

Jeg har litt problemer med å kalle det restaurant.... Det er nesten hjemme hos noen. Eller på kontoret til noen. Alt er trangt. Kanskje 2 bord i første etg. Og et større bort på hemsen. Vi satt på hemsen.

Det ser ut som jeg bare bøyer nakken. Men man blir lurt av at vegger og tak har samme tapet... (ikke uvanlig...). Jeg står faktisk så oppreist som jeg kan. Bakhodet mitt er i taket! 

Vi spiser fantastisk god Kimchi-suppe med diverse tilbehør. Og en dorull erstatter dyre servietter. Sjarmerende! Helt sant. Jeg elsket denne delen, av den ellers ganske frustrerende tilværelsen, i en storby sør i Sør-Korea.

Jeg vil påstå at Busan, på denne tiden, var en by med 5 millioner bønder. De aller fleste hadde aldri sett en ikke-asiatisk/koreansk person i levende livet. Fascinerende.

Nå kjenner jeg at jeg er litt igang. Med historier fra mine år i anderledeslandet Sør-Korea.