Kortreiste pølser

Det er vinterferie. OL er det eneste mange snakker om. Og vi har gode venner (med fin leilighet på Norefjell) som er så knalltøffe at de har invitert familien på 6 på besøk. Jeg er ikke helt sikker på at de hadde tenkt nøye gjennom det, før invitasjonen glapp ut... Og siden vi ikke har beveget oss så altfor mye i fjellheimen ennå med de to minste - hadde vi takket et rungende JA, før våre venner rakk å trekke det generøse tilbudet tilbake.

Nå skal jeg komme til saken: Været var ok. Men dag 3 var det litt snøete. Egentlig VELDIG mye snø og sno og ganske kaldt. De 3 største ungene koste seg i snoen i bakken. Jeg og min venninne hadde tidligere lovet grillede pølser på bål i skogen. Pappaene satt godt i sofa og nøt  OL-renn. Og vi mammaer aktet å holde det vi hadde lovet ungene. Vær ingen hindring.
Med hver sin store sekk fylt med ved, tennbriketter og pølser....kledd for ekspedisjon...(jeg i de minste barnas akebriller) la vi i vei på våre usmurte ski. Vi gikk og gikk. Hele 500 meter kanskje...Seriøst! (vår tolkning av begrepet kortreist mat...) Og DER fant vi den perfekte plass for bål. Masse løs, vanskelig snø. Men har vi lovet så har vi lovet.

Etter grynning, graving, tråkking, granbar i bunnen (for at ikke veden skulle synke rett til bunns i den tørre, løse snøen) stabling av ved, re-stabling, nok en re-stabling, masse tennbriketter og ENDELIG en slags fyr i den ikke helt tørre veden..... Måtte vi skydte oss og spidde pølsene. Som kjent skal helst veden brenne litt, for så å bli varm og glødenede før man griller. Men det hadde vi slett ikke tid til: her måtte ting skje, før snoen tok livet av bålet. Og ungene måtte fint nøye seg med svarte, lunkne pølser. Men sultne unger er takknemlige!! Så de var strålende fornøyde. Min venninne hadde med en pose "verdens største marshmallows".... De smeltet ikke perfekt - men er det søtt nok, så går det ned.
Jeg tror ungene våre var stolte over oss gamle mødre, som hadde trosset vær og vind for å holde det vi hadde lovet. Og de tenkte nok at en diplom for Verdens beste lunkne og sotede pølser hadde vært på sin plass. Men de hadde allerede brukt nok tid på å se sine Supermammaer gjøre en heltemodig og grandios innsats.... og forsvant mette og fornøyde ut i bakken igjen. Vi gikk stolte hjem til mennene våre. De var nok aldri så lite stolte de også - over nok en gullmedalje til en flinkis fra Norge, som har gått mye fortere på ski enn pølse-kjærringene.