Nokså slitsomt

Jeg har selv valgt å ha tvillingene hjemme et ekstra år. Det er stort sett det beste jeg har gjort. Men innimellom angrer jeg (noe så inni granskauen) på at vi takka nei (NEI!) til barnehageplassen vi ble tilbudt sist høst. "Ungene er jo så innmari greie og enkle. Og siden de er barn nr 3 og 4 - er jo dette ren plankekjøring for en dreven mamma" - tenkte jeg. De nærmer seg nå 19 mnd. De er 2 stykker. De har aldri gått for å være de mest fysisk aktive ungene (jeg har sett verre, tro meg!!) Men siste tiden har utforskertrangen eksplodert. Virkelig, altså! Jeg kan ikke huske at det var sånn med de to eldste (mulig fortrengt?) : Men de skal finne ut av ABSOLUTT ALT. Det er jo det de lærer av, jeg vet jo det. Men herregud, som de styrer for å få det som de vil. Huset ser til en hver tid ut som rene katastrofeområdet: De drar ut skittentøyet, de tømmer skuffene, tråkker inn i våt dusj med nye, tørre strømpebukser...  De "leker" med bøkene våre ; at de selv har en stor kurv bøker i stua, egnet for 1-åringer, er de nesten revnende likegyldig til....

De vil ha ALLE ting de ser, som slett ikke er egnet for 1-åringer. Og siden de ikke får alle de tingene de gjerne vil ha, så henger de seg i buksebeinet mitt og hyyyyyler. Eller legger seg vonbrotne på gulvet og synes synd i seg selv. Jeg er ingen SUPERKVINNE - og jeg synes dette er slitsomt!!

Det finnes mange tiltak for å hindre at de roter i søpla og leker med do-børsten... (apropos: noen venner fant en gang sin 1-åring sittende på badet, hvor hun sutta på dobørsten.... Hørt noe så EKKELT?!) - og man kan ha sikringer på alle skuffer og skap, til enhver tid huske å lukke dørene etter seg........ osv. Og det ser ut som vi må kapitulere og ta en tur til "barnesikrings-butikken" i nærmeste framtid. For som sagt: nå begynner det å bli i overkant slitsomt å konstant være på vakt. Jeg kunne skrevet laaange innlegg om SLITSOMT - men det får bli en annen dag.