Please Welcome Eddie

Det våres. Det er jo fantastiske greier. Nu vel; For oss med trehus og naturtomt, er det dags for de ubudne gjestene.... Og for en med araknofobi er det til tider et sant helvete...(beklager språket)

Her har vi mange sånne ubudne. Veldig mange. Og jeg klager til venner og familie (noen ganger til og med til tilfeldig forbipasserende). Jeg forteller hvor store de kan bli. Ingen tror meg. De tenker nok: Jada. Sikkert. Hun er nok på lag med han som skrøt av den kjempelaksen han fikk... Men jeg tuller ikke.

Jeg fanget en gang et eksemplar. Et prakteksemplar, kan vi kanskje kalle han. Den. Eller hva nå den var. Nå skrøt jeg litt: Det var mannen som fanget den. Historien er som følger: Jeg skulle bruke doen i kjelleren midt på natta. Tror klokka var 2. Og der stod Dyret på veggen. Jeg måtte vekke mannen: Jeg måtte få Dyret bort. Og det kunne ikke vente. Tenk hvis jeg kom ned neste morgen og og den var borte... Jeg kunne aldri gått ned der igjen, hvis jeg viste om at det var en kjempe løs i kjelleren. Jeg vil helst ikke tenke ikke på alle jeg ikke vet om.

Mannen fant Dyret så fascinerende, at han ville vise den til ungene neste dag:  Fram med det største syltetøyglasset! (Pustehull i lokket lagde han også. Noble mannen). Uansett: ungene ble nesten sjokkskada av synet. Jeg også. Men etterhvert ble jeg nesten litt vant til å se på den. Jeg tok meg selv i å snu litt på glasset, for å studere dyret fra undersiden. (passe gal, hæ!?)

Jeg og Emilie bestemte oss for at vi måtte dokumentere skapningen.

Dette er ikke Lille Petter Edderkopp. Men Kjempestore Eddie.

Etter den nøye planlagte fotoshooten, slapp vi dyret ut i skogen. Han var et sånt utrolig eksemplar av arten, at han fortjente å leve videre. Tenk dere den fantastiske historien han kunne løpe hjem å fortelle Fru. Eddie og alle barna.

Jeg leste "Charlottes Web" til eldstedatter som egenterapi for noen år siden. Det hjalp litt. Men ikke lenge. Denne var ikke søt som Charlotte! Og jeg gruer meg litt for å treffe Eddie med fam. denne sommeren.