Det er lov å drømme

Jeg drømmer om ferie. Til fjerne breddegrader. Jeg drømmer meg tilbake til feks Sapa.

Vi satt på toget opp i fjellene i det øyeblikket tsunamien traff Thailand. Vi var lang unna. Men for kjente og kjære hjemme, var vi i området - og det tikket stadig inn meldinger med spørsmål om vi var trygge. Vi  var trygge. Men dette preget ferien.

Sapa er en fjellandsby nord i Vietnam.

Dette var andre gang vi reiste på backpacker-ferie i Vietnam med Oda og Emilie.

 Og denne gang tok vi oss tid til å besøke denne byen langt oppi fjellet.

Det var ingen badeferie. Dette var 4 kalde dager med mye tåke!!

Over: Teppedamene er ivrige. Vi kjøpte Sapa-tepper. Man kan jo ikke si nei. De gir seg ikke...
(og de trenger de få dollarne de forlanger for et teppe).

Vi var på vandretur i fjellet. Vi hadde med oss en liten søt guide. Jeg husker ikke lenger hva hun heter. Men hun kunne engelsk. Og visste akkurat å gjøre vandringen eksotisk for oss. Det bar over rismark etter rismark. Og aleneliggende hus med nyfargede klær hengende til tørk. Det var nok en del av planen. For hun brukte mye tid på å fortelle om fargeprosessene.

Hun tok oss gjennom gårder og bittesmå landsbyer.

Der kunne jeg ta fine bilder av fine barn.

De var glade og spente og nysgjerrige. Og litt sjenerte. Nydelige unger!

I en liten landsby, en passe lang vandring unna, skulle vi spise og bruke noen dollar til.

Det var nok hos familien hennes. Det var helt topp.

For en neve dollar stilte de villig opp for fotografering!

 Det som var best med denne vandringen, var at vi ikke møtte en eneste annen turist.

Det føltes som vi var heldige utvalgte til å få oppleve disse menneskene på nært hold.

Det var eksotisk på en kul måte.

Vi hadde nydelige dager i den vietnamesiske fjellheimen. Vi reiser gjerne tilbake!

Pay it Forward

Jeg sier som Elisabeth; Ingenting skal være uprøvd!

I bloggverdenen dukker det stadig opp ting man kan bruke tid på. Og dette er jo en av de spennende tingene. Jeg fant denne invitasjonen Innerst i Veien hos Elisabeth.

Innen 365 dager vil jeg altså motta en gave fra Elisabeth i posten. Jeg gleder meg storveis!

Jeg har sagt til henne at jeg håper hun sender meg noe nyttig. Nips trenger jeg ikke....Mat kan blir dårlig i postgangen..... Men kanskje en rull Glava hadde vært tingen. Det er nyttig - siden vi skal etterisolere litt vegg i sommer. Eller en pen, ung kjekkas som kan stelle i hagen min - mens jeg (med beina høyt hevet) nyter en paraplydrink i sola.

Nå inviterer jeg 3 lesere til å være med på dette:

De tre første som kommenterer dette innlegget, vil motta en gave fra meg innen et år. Jeg tror forresten det vil skje ganske raskt. Innen sommeren- tror jeg at jeg kan love. Ellers kommer jeg garantert til å glemme at jeg har lovet dette bort.

Kravet er i hvertfall at disse 3 første som melder seg, må lage et tilsvarende innlegg og invitere/oppfordre 3 bloggvenner til på bli med.
Ikke nøl! Hvor ofte får du en overraskelse i posten fra en vilt fremmed person? (ikke ofte vil jeg anta) Tenk hvilken mulighet: Kan jo hende vedkommende kommer fra Det Rause Hjørnet. Jeg lover hvertfall noe fint. (Jeg må jo det; det blir jo nesten litt pinlig hvis ingen gidder melde seg)
Og jeg kan si såpass at det ikke blir en rull Glava!

Omsorg. Så nydelig!

Dere tror sikkert at snuppene stadig holder hender på tur, fordi jeg oppfordrer til det: "Titt titt jentene mine- hold hender, så skal mamma ta fint bilde!" Men det er ikke slik..... Faktisk helt motsatt.

De liker å holde hender, når de skal gå langs veien. Jeg har brukt hele vinteren på å skremme med/mot biler. Vi bor midt i et felt med 30-sone. Tror du bilene holder 30 i krysset/svingen vi bor i?? Åh nei du. Her suser de. Og jeg er livredd. Ungene er så små. De løper fort ut av gårdsplassen - og jeg har sett meg nødt til å fortelle at bilene er skumle og farlige. "Så best dere holder dere i hagen!"

Men vi går ofte tur. Og da føler de kanskje at de passer på hverandre når de holder hender. Og jeg tar selvsagt bilde - fordi mammahjertet mitt synes, at å se at de har omsorg for hverandre, er det aller beste i verden .
 

Vi går ofte turer til lekeplasser i nabolaget.

Når man er 20 måneder gammel, er lekeplasser det kuleste i verden!

Ha en deilig, deilig søndag!

Passe Retro-Romantisk

Disse fant jeg på loppis idag.

6 middagstallerkener
+
 6 suppetallerkener

Perfekt antall for familien.

Litt retro. Litt romantisk.

Hverdagsbruk.

Jeg synes de er nydelige!

Så feil kan man ta!

To ganger i uka tar jeg Alida og Andrine med meg til en Åpen barnehage. Vi leker, har sangstund, spiser matpakke rundt langbord... Og jeg får litt voksenkontakt og utløp for pratesjuka.

Det er kjempefint - og god trening for ungene, til de skal i barnehage til høsten.

Som sagt, det er nesten like mange voksne som barn der. Noen snakker man mer med enn andre. Det er naturlig.

Jeg har de siste gangene snakket litt med en pappa som er der med gutten sin. Pappaen ser litt skummel og tøff ut. (Jeg mener ikke med dette å snakke slemt om noen - så les videre!)
Han har et utseende som mange vil forbinde med øldrikkende biker-type: Han er ikke så høy, kraftig/tettbygget, skjegg, ring i øret, veldig grov whisky-stemme...... Jeg var forutinntatt nok til å tenke at han sikkert jobbet innen bygg og anlegg, kjørte langtransport eller annen kjempestor bil, heltids rockemusiker eller noe annet veldig tøft!!! Og det kunne han sikkert gjort....

Mannen er superhyggelig og snill og pratsom. Og sist gang ble det naturlig å spørre hva han jobber med. Og jeg hadde aldri gjettet: Han er yoga og pilatesinstruktør. På et av byens største (om ikke det største) pilatessenter.

Jeg ble så (positivt) overrasket - og han kunne nok ane overraskelsen - og samtidig ble jeg litt skamfull og skuffet over meg selv, over hvor forutinntatt jeg hadde vært. Så feil kan man altså ta! Og jeg skal vokte meg for flere ganger å anta noe utfra hvordan noen ser ut.

Trine`s Tombola/Give Away

Endelig er det min tur.

Og jeg har gleda meg, Skikkelig mye.

Jeg gir bort 2 fine ting i min første Give Away

En kjole, str 2-3 år fra Trine.

Og fin pute fra Slengkyss.  Str 50x50 cm

For å bli med i trekningen

må du legge igjen en kommentar i dette innlegget

- og nevne meg i din egen blogg.

Har du ikke egen blogg: nevn bloggen min til alle naboer og kollegaer :)

Legg likevel igjen en kommentar -

men husk å legge igjen et spor/epost

slik at jeg finner deg igjen hvis du blir heldig vinner.

Jeg håper på en hel haug med navn/linker under her

- til, for meg og mange andre, uoppdagede blogger å besøke.

Du kan bruke bildet under for å linke til dette innlegget:

Åpne bildet, kopier, lim inn i din egen blogg og lag kobling

Lykke til

Trekning 30. april.

OctoMom

Vi har vel etterhvert alle hørt om henne: 

Octomom.

Dama er jo "hakke tuillat": 14 unger. Og skryter av at hun er alenemamma. Hun er slett ikke alene: hun har et kobbel mennesker som hjelper henne!
(De stiller opp slik at hun får tid til å pleie seg selv: det er en påkjenning å fly til plastikkirurgen i hytt og dynevær (hytt/pine, tide/utide...) Men så blir hun jo fin, da....)

Jeg kunne også hatt 14 unger, hvis jeg bare slapp å ha så mye med de å gjøre!!

Ok.. litt slem. På tv ser det jo unektlig ut som om hun jobber. Og blid - det er hun. Sort sett. Bare litt "timeout" innimellom. Og en og annen husarrest; Her er det viktig å huske hvilken unge som fikk husarresten. (Jeg, med min gullfiskhukommelse, ville slitt max. Men så trenger jeg jo heller ikke gå rundt å fylle kapasiteten min med den slags. Takk og lov.)

Her er idé for halloweenkostyme. (lånt fra denne bloggen)

Ha ha. Jeg liker det!

Nei. Hva kan man si. Denne 8-lingmammaen finner jeg både underholdende og provoserende. Mest underholdende egentlig. :)

Ps. Hvis du synes det blir litt voldsomt å kle seg ut som OctoMom, så kan du jo nøye deg m TwinMom. Jeg har helt sikkert et bilde liggende av Sliten-Trine. Du kan bruke det som inspirasjon. Og vi har også 2 x Babyborndukker du kan få låne! (Vær ute i god tid; Jeg forventer nå en storm av forespørsler!)

Hello Girlfriends!

Jeg var skeptisk.
Disse damene kan da umulig slå Maria, Anna og de andre fjolledamene i Hollywood?!

Men etter 1. episode er jeg usikker :
Kan det være at Beatrize, Antoinette og multitalentet Bomull-Siv likevel har det som skal til for å kvalifisere som ny mandags underholdning?

Uansett jenter; finn fram rustningsbikinien, parykken, champisen, gullkjolen og sangstemmen... Let`s Rock`n`roll!!! (foto stjålet fra side2.no)

Trampolinehår

Jeg mener det ikke er skadelig.... (statisk elektrisitet)...

Jeg flirte hvertfall nesten brokk på meg, over de glade ungene mine med
trampolinehår.

Hjemmebakte Pitabrød

Jeg manglet noe til middagen idag. Og det jeg manglet kunne fint erstattes med feks pitabrød.

Så hva gjør gamla da? Jau - hun slenger sammen en deig (etter hukommelsen).

8-10 dl fullkornshvetemel

1 pk tørrgjær

litt salt

lunkent vann til passe fast deig

(fordelen med grovmelet, er at det ikke klistrer seg til hender og benk osv som vanlig hvetemel gjør)

Lag 7-8 sånne boller. Legg under plast.

Sett oven på 275 grader. 

Etter bare 10 minutter ser de sånn ut
(Du hadde ikke rukket til butikken engang på denne tiden!) :

Så må du fram med kjevlet.

Ikke kna bollene ytterligere - bare kjør rett på:

Og uten noe dikkedarier - Rett i ovnen!!

Ca 6 min.

Når de kommer ut ser de omtrent slik ut:

Legg rett på rist.

Noen er mer luftige enn andre.

Men hvis ikke lomma er skikkelig blåst opp - er er det bare å hjelpe litt til med kniven.

Ikke noe problem.

VIPS:  Fyll med hva enn du måtte begjære denne dagen:

Vi brukte "vanlige Fajita/Taco-ingredienser"

Funker som rakker`n!!

Hvor mange husmorpoeng kvalifiserer dette til mon tro?

Trim for de store og lek for de små

Det er sommer. I hvertfall har de siste par dagene gitt oss en forsmak på den.

Det er en deilig tid!

Siden mannen skulle være snekker for dagen, tok jeg like gjerne de to minste på

årets første sykkeltur i hengeren. De var like begeistret som ifjor.

(Det var da enda godt - ellers blir det vanskelig!) 

 Alida ble fort søvnig av duvinga og tok seg like gjerne en liten lur.

8 km senere: Frognerparken. Der var vi absolutt ikke alene idag!

 Etter å ha kosa oss med matpakke, kaffe og is var det tid for lek.

Det er ganske stilig: Alida og Andrine har ikke tidligere kunne benytte seg av lekeapparater.

 I høst kunne de knapt gå. Så kom vinteren. Og den var, som kjent, snørik, kald og lang.

Nå kan de både løpe og klatre og apparater er veldig kult!

Alida står som forsteina.

Hun er bergtatt av at de (sikkert) 200 barna i utfoldelse på lekeslottet.

Og minst like mange foreldre som skulle bane vei over taustiger, sklier og annet for sine håpefulle.

Det var litt kaotisk!

Vi var alle enige om at det var en fin tur, på en nydelig dag.

Aldri har det vært et slikt totalt fravær av protester, da A-ene skulle legge seg for natta!

Årets første uteis

Og helt sikkert ikke den siste!

Bestikkelser

Ei fornøyd tøtte.
Hun var ikke like fornøyd 10 minutter før dette bildet ble tatt. Hun var direkte sur, faktisk. Ikke så rart, kanskje. Hun og søster måtte være med på Ikea. Lekeavdelingen var stas. Men jeg hadde jo ikke ønske om å henge der, denne dagen fylt med sol og (nesten) sommer.

Siden jeg hadde glemt (den pent pakka) boksen med organiske gulrøtter hjemme, måtte jeg i ren desperasjon åpne en av disse posene med Ikeas kjekssjokolade.

Posen var nesten tom da vi kom fram til kassa. Men alle kom seg lykkelige, klissete og høye på sukker gjennom butikkrunden.

Pokal til meg

Sist jeg fikk pokal må ha vært i barneskirennet i grustaket hjemme. Da var jeg 7 år.

Nå har jeg fått en fra Elisabeth Innerst i veien.

Det er jo litt stas! Og det forplikter å motta denne: Jeg må skrive 7 fakta om meg selv.

1. Jeg er kanskje det største b-mennesket. Ever. Jeg kan ikke fordra å legge meg. Og like lite stå opp. Kreativiteten er på sitt sterkeste lenge etter at jeg egentlig burde ligget i bingen. Så derfor er det å legge seg en prosess som blir utsatt og utsatt ; Tenk hvilke ideer jeg risikerer å gå glipp av.....

2. Jeg griner for alt mulig. Ubrukelig lett-rørt. Det er ikke et program på tv jeg kan se uten å felle tårer. Dagsrevyen, Puls, Senkveld... samtidig er jeg veldig lett-flira... (og ler innimellom så kraftig at ungene blir flaue).

3. Jeg leste hele "Sagaen om Isfolket" 3 ganger. Alle 37 bøkene!!! Jeg begynte da jeg var 14... ferdig da jeg var 18.... (Hva i herrens navn tenkte jeg på!?)

4. Jeg har drømt om New York veldig lenge. Jeg tror kanskje jeg skal få oppleve byen i løpet av 2010!!!

5. Jeg er HÅPLØS med baller. Eh... jeg mener ballsport.

6. Jeg har vært superhemmelig avstandsforelska i Jo Nesbø i mange år. 

7. Når jeg går tur, jogger eller ikke driver med ballsport; da hører jeg på Jo Nesbø/Di Derre og humrer meg gjennom hele økten.

* Så skal jeg egentlig gi pokalen videre til noen bloggvenner. Jeg synes det er litt vanskelig. Det er så mange fine. Jeg velger foreløpig å la det stå uspesifisert. Jeg sender den til alle som er innom her:  Du er hjertelig velkommen til å kopiere bildet, legge den til på egen blogg (og si at du fikk den fra meg) og gi denne usedvanlig flotte pokalen videre til noen du vil belønne.

Frk. Fjong

Det er litt sømtørke for tiden.

Det finnes ikke tid eller energi til å stikke fra for å sy. Så alt går veldig, veldig sakte.

Men blir ferdig til slutt.

Jeg måtte knipse noen bilder med mobilen før den forsvant ut av huset.

Litt rare bilder, ser jeg; litt rart lys, tilfeldig blitz osv.

Den er i grå velour og har Frk. -og Fjong-knapper.

Dama som skal ha den er lita og veldig nett.

Jeg tror hun blir vårfin!

Tid for Lopper

Jeg kunne ikke dy meg for et klissete hjerte.............

Vi er veldig glade i å kle oss ut. Og vi har et gjeng venner som vi treffer årlig for temafest.

Voksne mennesker og utkledning: ikke noe er morsommere enn det!

Nå er det loppemarkedstid.

Jeg oppfordrer alle til å ta turen. Kanskje du ender opp med noe passende til

"Pirates of the Caribbean" - festen.....

.... eller 80 talls-festen....

.... eller "kjønnsbytte-festen".....

 (vet ikke helt hva rette ordet er for dette tema - men dere skjønner hva jeg mener?)

Under: Christiane og Trønder-Truls

Ha en strålende loppemarkedshelg, folkens!!!

Alida og pappa

Jeg leita etter noen bilder - og fant disse på veien. Jeg liker de. Alida er liiiiten. 11 mnd tror jeg.

Spise pinner

Hersens ord-deling....

Jeg mener spisepinner. (Tidlig krøkes)

Please Welcome Eddie

Det våres. Det er jo fantastiske greier. Nu vel; For oss med trehus og naturtomt, er det dags for de ubudne gjestene.... Og for en med araknofobi er det til tider et sant helvete...(beklager språket)

Her har vi mange sånne ubudne. Veldig mange. Og jeg klager til venner og familie (noen ganger til og med til tilfeldig forbipasserende). Jeg forteller hvor store de kan bli. Ingen tror meg. De tenker nok: Jada. Sikkert. Hun er nok på lag med han som skrøt av den kjempelaksen han fikk... Men jeg tuller ikke.

Jeg fanget en gang et eksemplar. Et prakteksemplar, kan vi kanskje kalle han. Den. Eller hva nå den var. Nå skrøt jeg litt: Det var mannen som fanget den. Historien er som følger: Jeg skulle bruke doen i kjelleren midt på natta. Tror klokka var 2. Og der stod Dyret på veggen. Jeg måtte vekke mannen: Jeg måtte få Dyret bort. Og det kunne ikke vente. Tenk hvis jeg kom ned neste morgen og og den var borte... Jeg kunne aldri gått ned der igjen, hvis jeg viste om at det var en kjempe løs i kjelleren. Jeg vil helst ikke tenke ikke på alle jeg ikke vet om.

Mannen fant Dyret så fascinerende, at han ville vise den til ungene neste dag:  Fram med det største syltetøyglasset! (Pustehull i lokket lagde han også. Noble mannen). Uansett: ungene ble nesten sjokkskada av synet. Jeg også. Men etterhvert ble jeg nesten litt vant til å se på den. Jeg tok meg selv i å snu litt på glasset, for å studere dyret fra undersiden. (passe gal, hæ!?)

Jeg og Emilie bestemte oss for at vi måtte dokumentere skapningen.

Dette er ikke Lille Petter Edderkopp. Men Kjempestore Eddie.

Etter den nøye planlagte fotoshooten, slapp vi dyret ut i skogen. Han var et sånt utrolig eksemplar av arten, at han fortjente å leve videre. Tenk dere den fantastiske historien han kunne løpe hjem å fortelle Fru. Eddie og alle barna.

Jeg leste "Charlottes Web" til eldstedatter som egenterapi for noen år siden. Det hjalp litt. Men ikke lenge. Denne var ikke søt som Charlotte! Og jeg gruer meg litt for å treffe Eddie med fam. denne sommeren.

Synkrondrikking

Se på søtnosene våre. De sitter der og er så fine  (Det er nok et blodslit å alltid være så søt!)

Vi driver med drikketrening for tiden. Det er litt utfordrende. Vann er én ting. Men melk og annet er ikke like greit å ha i sporene mellom alle plankene i det gamle gulvet. Det er søren meg så vanskelig å komme til for å vaske!

Til alle venner: Hvis du kjenner eimen av sur melk når du entrer stua vår.... Da vet du hvorfor. Beklager.

Lite interiør fra denne kanten

Det finnes ufattelig mange interiør-bloggere. Jeg er ikke en av dem. Og det er det en god grunn til: Jeg har ikke så mye spennende å vise dere (bortsett fra nytt, deilig bad :) Men det kan bli en annen gang) Og interessen for interiør er dessuten helt middels. Jeg liker designmøbler, pene ting, komfortable innretninger.... Men jeg nøyer meg med å drømme meg bort i et og annet interiørmagasin. Huset vi bor i er fra 1953 (mannens barndomshjem). Det trenger fullstendig oppgradering. Vi er litt igang... Men  mannen vil "gjøre selv".... Og med full jobb, haug med unger og masete kjærring; det sier seg selv at dette tar tid!!!

Hvis dere studerer bilder jeg legger ut innimellom i innleggende mine - er det godt mulig dere legger merke til teppefliser i gangen (fra husets opprinnelse), veldig gamle vinduer (som trekker om vinteren), linoleumsbelegg på kjøkkenet (som er flisete og opptygget av hunder som har bodd her), gammelt kjøkken som mangler skuffefronter... Det er MYE som gjenstår.

Her er mannen i aksjon. Han holder for tiden på med å lage soverom i et tidligere uisolert rom

(som har vært svigerfars verktøybod). Da Alida og Andrine skulle flytte ut fra soverommet vårt - ble storesøster nemlig fri for rom. Hun camper for tiden i kjellerleiligheten.

Og her ser dere bevis på at jeg innimellom besøker mannen og hjelper til i prosjektet.

(Jeg har et godt øye til håndtverkeren!)

Men egentlig begynte jeg på dette innlegget, for å vise dere en av de tingene jeg er superfornøyd med i huset:

Putekroken.

Den lagde jeg opprinnelig for å ha å "slenge meg nedpå" (som om jeg var i stand til å slenge meg noe som helst sted..... *stor og tung*) sommeren for 2 år siden - da jeg gikk høygravid og termometeret viste 28 røde utenfor. Og for å amme/kose/hvile i etter ungenes ankomst.

Det er det lureste stedet vi har i huset: Her herjer ungene. Gjester tar en middagslur. Vi drikker kaffe og leser bok. Stuper kråke. Spiser dessert. Vi spiller Uno.....  Jeg og mannen brukte det til og med som seng på de kaldeste vinterdagene i januar/februar (soverommet vårt har en midlertidig forbindelse med rommet som pusses opp og det var sikkert blå grader der inne!) Det er en krok for allsidighet!

(Bilde fra igår)

Det første de minste gjør når vi kommer ned på morgenen,

er å finne seg en bok i bok-kurven som står ved kroken og setter seg til rette.

Det er veldig koselig å se på!

Gamle damer og frie ytringer

Jeg opplever stadig at eldre damer sier hva de mener. De tenker vel at de har levd såpass mye lenger enn meg, at de kan si det som faller dem inn....

Tvillinger er jo litt fascinerende. Det synes disse voksne damene også. Og de nøyer seg ikke (som andre) med å se litt ekstra på ungene og smile høflig. Eller, noen gjør det. Og noen kan ikke spare på det:
"Åh, har du tvillinger du da!? - Ja det er nok mye arbeid. Stakkars deg!" "Nei, det er ikke synd i meg!" pleier jeg å svare. (Det hender jeg da, for å gi de enda mer å tenke på, forteller at jeg har flere barn hjemme) De vandrer videre ristende på hodet.

Det er selvsagt også de som kommer rett opp til meg og forteller at jeg er fantastisk heldig som har tvillinger. Det er hyggelig.

Men nå var det de ikke fullt så høflige jeg skulle snakke om. Og jeg har 3 historier jeg vil nevne.


1. En dame jeg møtte, på en av mine første trilleturer, begynte å snakke med meg fordi hun hørte jeg var "nordfra" - og det var jo selvsagt hun også; utflytta for 40 år siden. Minst.
 Hun kunne ivrig fortelle meg: "Jeg hadde engang for leeenge siden en nabo som hadde et par barn. Så ble hun gravid med tvillinger. Disse ungene kom til verden. Men naboen min syntes det var så strevsomt med alle disse ungene... og vet du, Hun ble etterhvert GAL og måtte legges inn! Stakkars dame".
(Hm.... Takk for den, du!!!)

2. Min mor var ute på trilletur med tvillingene. Momo er ung, ser ung ut, men ikke SÅ ung, tross alt. Hun stopper opp ved en butikk. En eldre dame begynner å sirkle rundt Momo og vogna. Kikker på ungene. Kikker på Momo. Og tilslutt sier hun/konkluderer høyt, henvendt til min mor : "Ja, dette er vel et resultat av hormonbehandling?!"

3. Denne liker jeg aller best.
Tvillingene var blitt 10 uker. Og som nevnt tidligere, var det stor forskjell i størrelsen på de. Jeg var på trilletur med en venninne. En gammel dame kommer opp til vogna; Hun har muligens vokst opp i en tid/sted hvor de sterkeste overlevde. De andre gikk det som det gikk med.... (og forestill dere stemmen hennes som litt høy og skjærende) ;

Gammel dame: "Er det tvillinger, det derre der da?"
Jeg: "Ja, det er det"
Gammel dame: "Hm, litt større hun ene...."
Jeg: "Ja hun er litt større"
Gammel dame: "Nja... Har hun vel tatt all maten hun der!" (peker på Andrine)
Jeg: "Ja mulig det....."....Uten å gå noe videre inn på årsakene til størrelsesforskjellen.

Etter enda mer studering av ungene, utbryter Gammel dame, idet hun tar godt tak i stokken og skal til å gå: "Ja, ja. Lykke til. Håper hun derre der (peker på lille Alida) overlever da!!!!"

Bort med grevinneheng og lovehandles!

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er treningsnarkoman. Det er jeg nemlig ikke. Men jeg rører meg. Innimellom. Jeg er ingen spretten aerobicdame. Så du finner meg aldri på de timene. Men det er mange andre treningsformer som passer meg mye bedre. Igår frista lillesøsteren min meg med en time på Elixia:  Corebar. Min søster er selv instruktør i nevnte treningskjede. Å si at hun er ganske sprek - ville være dagens understatement: Hun er DRITSPREK. Og det er bare 5 mnd siden hun fødte min lille nevø. Men jeg reiv meg løs fra blogging og alskens annet unyttig... og ble med på timen.

Instruktøren var råflink. Ikke sånn lekker sprek...(tolke det som du ønsker).... Men KUL sprek. Jeg fant min plass i salen og hadde litt høy puls allerede før vi starta: Jeg hadde jo ingen anelse om hva som venta meg. En ting er kondisjonstrening eller styrketrening. Men nå skulle jeg huske enkle trinn, samtidig som jeg skulle holde styr på denne stanga. Uhrfm....

Det første som venta meg, var at det kom en lekker-sak og stilte seg forran meg. (Mulig jeg var såpass fjern da jeg gikk inn - at det var jeg som stilte meg bak ... men samma det). Hun var alt jeg ikke er: ung, høy, tynn, langt hår... Hun hadde bikini-formene inne, for å si det sånn. Og jenta (vi kan jo kalle henne Gunhild. Ups.... det er visst forresten det hun heter ; dama til Lille Petter Stordalen!) var både sprek og sterk. Jeg gav jernet!
Jeg lot meg ikke blende av den gedigne diamanten hun hadde på høyre ringfinger. Jeg holdt følge! Det så hvertfall sånn ut for et utrent øye. Søstera mi kunne jo lett se at jeg peiva litt med stanga jeg holdt... at jeg brukte rompa og skuldrene litt for mye... og ikke så mye coreområdet. Men det er visst en treningsak å lære seg å "finne" det området - for å bruke det aktivt i trening.
Og gjett om jeg skal finne det (coreområdet, altså) !!!!  Det var fantastisk artig time! Jeg tror det er en treningsform jeg kan bli hekta på. Og jeg er så støl idag, at jeg knapt kan snakke. Og støl steder jeg ikke pleier å være støl - Kan det være at jeg brukte de berømte coremusklene litt riktig likevel?! (jeg trøster meg med at spreke lillesøster også er litt støl....)
Nå gjenstår det bare å se hvor smal midje jeg kan skryte på meg til sommeren. (kke ha skyhøye forventninger, folkens. Det er en viss fare for at jeg vil skuffe dere....)

Tekst under lånt fra http://www.trim.no/
(og skulle gjerne sagt at dama på bildet er meg... men det er det altså ikke)

Hva er corebartrening?
Corebar er et relativt nytt norskutviklet treningskonsept som har etablert seg i rekordfart. Corebar er trening for hele kroppen. Det unike er at du får utviklet både kondisjon, styrke og balanse. I samtlige øvelser fokuseres det på kjernemuskulatur (derav core).

Hva er core?
Core betyr kjerne, og utgjør mage, nedre del av rygg, hofte og bekkenmuskulatur. Dette ”korsettet” er kroppens kraft-, balanse- og stabiliseringssenter og danner grunnlaget for nesten alle bevegelser du gjør. De ytre coremusklene har som hovedoppgave å utføre bevegelse, mens de indre har som hovedoppgave å stabilisere. Sterk kjernemuskulatur trekker magen innover, stabiliserer nedre del av ryggen, gir oss smalere midje, gir oss flott holdning, gir oss økt bevegelighet i ryggen og bidrar til å redusere evtentuelle spenninger i nakke og/eller rygg.

En haug med Gi-Bort-er

Jeg begynner etterhvert å skjønne opplegget med blogging.
Jeg har ikke hatt så mange besøkende. Ennå. Men det tar tid.
Telleren min begynte på 0. Bloggen min ble lansert i midten av februar. Hm... noen av innleggene er fra januar, sier du?... Jo, men det ville se så snålt ut hvis det lå 38 innlegg fra samme dato i februar; derfor tilbakedaterte/manipulerte jeg datoene på noen innlegg *kremt* Altså; drøyt 2000 besøkende på 2 mnd. Artig!

Og jeg vet jeg har noen faste lesere allerede. Det forplikter. Og gjør det moro å skrive nye innlegg. Og jeg "møter" mennesker som gir meg en hærlig latter, med sine morsomheter. Jeg liker meg i dette landet.

Det ideelle er å legge ut noe daglig. Det er det de drevne og seriøse gjør. Jeg skal prøve......
Og så er det én måte å spre seg til flere lesere på, som er spesielt lur: Å gi bort noe! Give aways, som det kalles i Blogglandia. Man gir bort noe til en heldig følger/leser av bloggen sin. Til gjengjeld, for å være med i trekningen i lotteriet, skal man legge igjen en kommentar. Og helst legge en link til/ nevne bloggen din i sin egen blogg. Jeg skal innrømme at jeg har kasta meg på bølgen. Jeg legger igjen spor her og der i blogger jeg liker. Også krysser jeg fingrene for at jeg skal vinne noe. Enkel underholdning i en hjemmemammas hverdag!

Og her kan du feks se at jeg linker til Pias Verden: Hun har noen fine ting hun skal gi bort.
Check it out!

Pia har mange besøkende. Det er det en grunn for: Hun er kjempeartig!

Og her er også Lizzie Design med fine smykker.

Så er det: Stines Blogg.

Og til slutt er det fra Elisabeth - innerst i veien. HER

Jeg burde egentlig ikke gjøre dere oppmerksomme på denne: jo flere om beinet, dess mindre sjanse for at jeg blir den heldige vinner. Og denne boka har jeg skikkelig lysst på!!!

Til mine venner: Jeg har bursdag i mai. Og skulle jeg ikke vinne boka fra Elisabeth - da står den på ønskelista!!!


Jeg har planlagt mine Gi-Bort-saker. Men kanskje vente til telleren min viser et noe høyere tall? Eller kanskje drøyt 2000 er et bra antall besøkende å rope HURRA for + en liten feiring!? Det blir hvertfall noe bra jeg gir bort -Såpass kan jeg love! Så følg med.

En liten spire

Åh nei; for dere kjente som leste overskrifta og tenkte: "Herregud - Dama er gravid igjen!!" Slapp av.

Her snakker vi VÅR. SPIRER. FUGLEKVITTER. For ikke å snakke om råttent løv, hundebæsj som kommer til syne, samt badeballer og kjekspakker som ble oversett da vi rydda inn for vinteren i fjor.

Jeg reiste på påskeferie forrige helg. Hele området rundt huset hadde halvmeter med snø.
Og VIPS: 9 dager senere... Hva finner jeg der jeg står med riva i hånd og samler kvist og gammelt løv: rabarbraknopper !! *LYKKE* Jeg elsker å lage mat med rabarbra. Og jeg lover å dele noen oppskrifter med dere til sommeren.

Vårens høydare

SE!! Mannen og jeg brukte litt tid igår på å spenne opp trampolina for sesongen. Av type STOR. Det er like stas hvert år: Ungene vokser ikke fra den! Selv 15-åringen gleder seg vilt over å få den på plass.

Og nå som diverse aktiviterer ungene har hatt gjennon vinteren, avsluttes for våren - er det fint å ha noe fysisk krevnede å utfordre seg på hjemme.

De to minste snuppene husker ikke at de krabba rundt på trampolina forrige sommer. Så dette var nytt og særdeles skummelt og rart en liten stund. Men de tødde opp.... og vi skulle etterhvert nesten ikke få de ned derfra.

Filmsnutt av A-ene i innlegg under. Og den dere hører som sier "hopp og hopp og hopp" ....med mere... er farmor som er innom for å sjekke at vi ikke har slurva med sikkerthetsnettet. ;)

Hopp, hopp, hoppetihopp

Pimpa koffert

Vel hjemme etter mange dager på hytta; Deilige dager med mine aller kjæreste store og små. Kjøreturen hjem fra fjellet gikk uten et eneste minutt med køkjøring. Jeg var forberedt på TIMER ekstra... Hurra!

Alle er glade over å være hjemme igjen. Og jeg er ikke fullt så glad for å skulle ta fatt på klesvaskeprosjekt. Likestillingen her i huset er det ikke noe i veien med. Men automatisk blir fordeling etter feks hyttetur som følger:




Hun får ungene inn og gitt de fór.
Han laster alt ut av bilene.
Hun pakker ut.
Han setter alle tunge/uhåndterlige ting på plass (ski, slalomstøvler, snøbrett, pulk...).
Hun bretter rent tøy.
Han pakker bort alle bager og tar over kveldsstell av ungene.
Hun sorterer og vasker skittent tøy....

Og mens jeg pakket ut, slo det meg at jeg bør dele én ting med mine venner i Bloggland: favorittkofferten vår. Den er i utgangspunktet en vanlig, kjedelig, svart koffert. Av typen som ser lik ut som alle andre kofferter på rullebåndet. Men for noen år siden kjøpte nettopp denne kofferten med yttermateriale i tekstil, fordi jeg ville PIMPE den. Jeg har pynta den med malte blomster (tekstilmaling). Den er synlig og ikke til å ta feil av, sammen med sine koffertvenner på båndet. Nå får man jo kjøpt mange fancy-smancy kofferter i flotte farger og fin dekor. Men hvis du besitter en ellers kjedelig, svart koffert. Og du har vært gjennom alle farger på sløyfebånd, som skal kjennetegne kofferten din... Her er en idé du kan adoptere. Enkelt. Morsomt. Og 'Søren Heller': vær kreativ! Du trenger ikke være uteksaminert fra Statens kunst og håndtverkhøyskole for dette. La feks ungene få leke litt med maling og pensel! Det blir garantert den fineste kofferten på båndet!

Jeg senker skuldrene

 Dette er utsikten fra de store vinduene på hytta. Jotunheimen og Bitihorn i det fjerne. På en klar dag. Vakkert! (Bildet tatt tidlig i påskeferien. Har siden hatt mye gråvær) Vi er heldige som har et sted som dette vi kan låne. Takk svigermor!

Bokstaver og vin

Vi hadde med oss en lånt pc på hytta. Vår egen hadde virus. Levert inn for fixing; Fikk lånepc. Funka 3 dager. Så var den også smitta.
Det skyldes nok div ting ungene laster ned. JEG gjør jo nemlig aldri noe som som kunne skape virusinfeksjon (Kan jeg aldri tenke meg!) Så da ble det brått slutt på blogging.

Eller er det håp/mulighet? Nå har jeg ikke den nyeste modellen mobiltelefon. Men jeg prøver meg her på et innlegg via telefonen. Funker det, tro? Blir det noe bilde under/over teksten?

Jeg vil bare fortelle dere at hytteferie er fantastisk. Vi labber rundt i ullstilongs hele gjengen. Hele dagen. Jeg sniker meg til aldri så lite mascara... (Jeg prøver hardt å opprettholde en viss stil til de rosa ull-longsene mine) Men det er alt. Ungene synes det er deilig å pjuske meg i håret... Vanligvis liker de det ikke: hårvoks. Æsj, ekkelt! (Nå havna jeg litt utpå hva tema angår...beklager)

Været har ikke vært det beste i ferien. Men med bildet i innlegget vil jeg fortelle at mannen og jeg Scrabbler. Og ler.

Utrolig hvor artig litt vin og noen bokstaver kan være.

Prøv selv!