Jeg er, som tidligere nevnt, hjemme hos mine foreldre.
En runde rundt i stua og kjøkken gir meg både gode og mindre gode følelser.
Foreksempel er kjøleskapet dekorert av 2 ting. Begge fra meg.
Det ene er dette kortet jeg sendte mamma for en evighet siden.
Stempel over frimerke viser at det ble sendt fra Haugesund det herrens år 1992.
Der har det altså hengt i 18 år. Helt sant.
Grunnen er nok at mamma den gang syntes det var så festlig at
hun fikk akkurat det hun hadde bedt om...
hun fikk akkurat det hun hadde bedt om...
Jeg skal innrømme at det er litt humor.
Dette kan vel kategoriseres som et godt minne.
Selv om jeg strengt tatt ikke har noe som helst minne rundt dette.
Det andre som pryder kjøleskapet er et postkort av den engelske dronningen.
Også sendt av meg. Men det var bare for nøyaktig ett år siden.
Jeg og kronprinsessa hadde en mor og datter-tur til London.
En investering i et felles minne - i en tid (tenårene) hvor mødre og døtre ofte har det turbulent.
Også sendt av meg. Men det var bare for nøyaktig ett år siden.
Jeg og kronprinsessa hadde en mor og datter-tur til London.
En investering i et felles minne - i en tid (tenårene) hvor mødre og døtre ofte har det turbulent.
Som du kan lese: Vi elsket det! Altså et veldig godt minne.
Under her ser dere noe fra min tidlige fingernemme karriere. Dette er julegaver fra sent 80-tall/veldig tidlig 90-tall. Jeg var en kløpper på sånne stofftulipaner. ALLE fikk det til jul dette året. Jeg antar at alle andre har latt de falma, støvete tulipanene havne blandt bæsjebleier og annet søppel for lenge siden.
Men ikke mamma, nei. Hun synes de er såååå fine....
Og hva med den fuglen? OK, det er fint håndarbeide. Det nebbet er forresten litt rart, ikke sant?!
Men den er litt sliten. Har liksom gjort jobben sin der på sofaryggen i drøye 15 år.
Mamma - la nå fuglen få hvile!!
Videre inn i stua ligger det i sofaen en fin pute. Flere puter som jeg har laget.
Men den ene er julegave fra sist jul: Den med bilde av tvillingene på tur.
Godt minne!
Så dette... Jeg var veldig i tvil om jeg skulle vise dere det.
1986. Konfirmasjon.
Jeg kommenterer ikke... Hårsveisen sier alt.
Dårlig minne!
Så er det siste minne i denne omgang med mobilkameraet:
Trine - 2 år gammel.
Dette kan vel heller ikke kalles et minne.
Jeg husker nemlig ikke en damn shit av besøket hos fotografen.
Men jeg ser glad ut.
Og krøllene er ekte - i motsetning til krøllene i bildet over...
Og jeg var ganske søt - om jeg må si det selv. Derfor må jeg vise dere det:
Mamma sier jeg må nevne at det er hun som har sydd de rosa klærne mine. Og at det er det eneste hun noen gang har sydd. ...Og at hun er litt lei seg for at hun hadde tatt på meg skitne sandaler.
Så fantastisk! Jeg er også blant de som er hjemme hos foreldre en liten stund i sommer, og det er så herlig å snoke i gamle ting. Kreppdynetrekk, gyngehest uten hale og gamle tegninger. Nesten som en liten skattejakt. Og de tulipanene, de fins i dette hjemmet også...
SvarSlettHar hatt lignende sveis sjøl...Nydelig med permanent...
SvarSlettFlotte bilder av deg!
Og ålreit humor det der med kortet;)
sier at for mæ så e alt det her bare gode minna. og herre min, kor kry æ va da æ kunne ta på dæ de fine klærne. og ikke minst hatten... men det va en del svette og tåra,, nei forresten, ikke tåra, før æ va ferdig. og æ har aldri sia vært no god venn med symaskinen. han knip igjen nåløyet hvis æ nærme mæ. men se no, kor utrolig skjønn du va..
SvarSlettSå nydelig du var, med buksepress og greier. ☺ Og hvem hadde ikke permanent i 1986? Eller, jeg fikk først i 87, med grorudpalme. Ligna på hun vokalisten i T'Pau, husker du?
SvarSlettVeldig fint innlegg, Trine!
SvarSlettHi, hi, måtte le litt da jeg så de tulipanene - been there..... Jeg sydde riktignok ingen ender, men en flokk med mus. Syntes de var kjempefine:-)
SvarSlettOk, det er kanskje ikke alle minner man er like stolt av (jeg vil helst ikke bli minnet på at jeg har hatt permanent..), men det er jo koselig at din mor har tatt vare på alt sammen, og at det står framme for at hun faktisk synes det er fint. Det synes jeg er flott!
Kos deg oppi nord! Ikkje glæm å be ho mamma lage makaronisuppa te dæ!!
Åhh, for ei skjønn lita frøken du var!
SvarSlettmorsomt med alle minnene du finer hjemme hos mamman din. Artig for oss å få innblikk i dette! Ellers må jeg få si at jeg likte puta veldig godt!
Så fin du var da! Både som veldig ung og ung. Jeg er heller ikke veldig lykkelig over konfbildet mitt, siden jeg skulle vokse så grusomt, hadde jeg jo ikke bunad. Bergljot i jomfruelig hvit kappekjole med, hold deg fast, smalt, rødt lakkbelte i livet og matchende plastøredobber og -smykke var ikke så fint. Men jeg hadde i det minste ikke permanent, for jeg fikk ikke. Takk, mor.
SvarSlettNei, ingen permanent på meg heller, og ingen sminke - men heldigvis hadde man venninner som hadde både lipgloss, rouge og blå mascara (skrekk og gru :) Ja, du ser glad ut, sånn stjerner-i-øynene-glad... både da og nå!
SvarSlettTakker deg hjertligst for besøk hos meg, det går litt tregt å dra igang med ny blogg, og ikke vet man heller riktig hvilken vei det bærer. Det får bli som det blir; og du verden så glad man blir over kommentarer som dine! Tusen takk til deg!
Nå krysser vi fingrene for en Bonka Rakka-pute, om ikke må nok mor vrenge lommeboken :)
Deilig helg til dere alle :)
Å! Så herlige minner. Ja, alle er kanskje ikke gode minner - men på en måte er de jo det likevel. Også så utrolig flott at man har en mor som sparer på det hele.
SvarSlettMå innrømme at både permanenten og tulipanene har jeg også vært en del av..
God helg til alle! Nyt solen :=)
Vakkert! Mange fine minner der du! Ikkje minst fuglen og tøyblomane! ;)
SvarSlettDu va so søte so med KYSEHATT! God ferie i nord!
SvarSlett