Jeg hadde vært i nærbutikken for å handle mat. Det var sen formiddag og ingen biler på veien. Bare jeg på den strekningen, akkurat da.
På de 500 meterne jeg hadde å kjøre hjem - møtte jeg et følge med blålys. Og som veloppdragen billist, senket jeg farten - og gav god plass. Det var da voldsomt, tenkte jeg. De passerte meg mens jeg stor stille og venta på å krysse veien.
Det var 1 motorsykkel og 3 store politibiler - alle med blålys. Og midt i følget var det en svart bil. En bil vi har sett på trykk flere ganger den siste måneden.
Det gikk et par sekunder før det gikk opp for meg, at dette var følget som skulle levere fangen tilbake til Ila landsfengsel (som ligger like oppi her), etter møtet i Tingretten....
Jeg fikk en aldeles uventa reaksjon. Jeg opplevde et adrenalinrush. Og beina mine ble helt visne. Og jeg fikk en enorm trang til å gråte. Tårene kunne ikke stoppes.
Det hele var en veldig rar opplevelse; Så brått. Og fremmed.
Tenk på hva denne mannen har gjort med oss: Bragt fram følelser og tanker i oss, som var helt fremmede for bare 1 mnd siden. Tanker vi ikke visste hvordan å tenke.
Jeg har sagt som alle andre, at jeg ikke skal la meg skremme. Jeg vil leve som før - uten frykt. Men den følelsen disse sekundene gav meg - det var skremmende. Og jeg ble sittende tenke på dette hele kvelden. Og jeg ble gråtkvalt - igjen og igjen.
Veldig spesielt.
Jeg forstår deg veldig veldig godt! Jeg er en av dem som hele tiden har sagt at jeg er dritredd! Men det betyr ikke at redselen skal få lamme meg. Jeg ærkjenner den og jeg forstår at den er der.... hvordan skal vi ikke være redd?
SvarSlettJeg misunner deg ikke det nanosekundet der du forstår hvem det er som kjører forbi deg.... huff.
Vi er annerledes nå, alle sammen. Dette bærer ikke dimensjoner av "Ta gata tilbake" osv.... aller aller først må vi finne oss selv i det hele og lære oss alt dette nye som nødvendigvis kommer i kjølvanet av hendelsene.
Og denne mannen i den røde genseren syns jeg får alt for mye oppmerksomhet i media!
Jeg tror det er sunt at du begynte å gråte, at du følte redsel og at du fikk "skjelven".... kommentarfelt i diskusjoner rundt om kring på nettet viser at det er ike bare den type reaksjon vi har her i landet.... og er ikke det til å bli redd av så vet ikke jeg....
Om du er troende så får du takke for at dette er det nærmeste du kommer den førnevnte mannen.
Jeg sender deg en klem og en varm tanke og en bønn til de som var nærmere.
Fred
Jeg har også vært en av dem som ikke helt har forstått helt dette med mottoet om å ikke la oss skremme..
SvarSlettFor hvordan er det mulig å ikke bli redd og skremt når man ser på hva en "vanlig" mann i gata kan klare å utrette, og gjøre mot tryggheten og landet vårt?
Og hvor sunt er det å "tvinge", eller inbille seg selv at man ikke skal kjenne på frykten?
For frykt er jo verdens mest naturlige følelse, og den bør heller tas frem og bearbeides.
Ellers får man lett reaskjoner i etterkant.
Enig med trollmora, mannen i rød genser får ALTFOR mye oppmerksomhet. han har faktisk fått det til akkurat slik han ville..
Og det er noe som skremmer meg.
Bra innlegg Trine!
Ha en rolig og harm♥nisk dag.
Jeg har det på samme måten. Kjenner redsel og avsky. Jeg orker ikke lese alt som står i avisene. Jeg orker ikke alle nyhetene på tv. Jeg kjenner jeg har behov for å skjerme meg litt ..Får vi tilbake verden sånn den var før?
SvarSlettHa en fin søndag!
Ja, det grusomme som skjedde har vekket noe i oss som vi kanskje ikke visste var så sterkt der. Jeg får fortsatt klump i halsen og tårer i øynene når det snakkes om tragedien så jeg forstår godt at denne opplevelsen var sterkt.
SvarSlettDet er fullt forståelig at du reagerer som du gjør. Du befant deg plutselig helt nærme en mann som har rystet oss alle på en måte vi ikke trodde var mulig. Han har spredd ondskap på en måte vi aldri hadde kunnet forestille oss. Og så var han plutselig der.
SvarSlettJeg forstår at han får mye oppmerksomhet i media. Mye kunne vært unnlatt. For eksempel har jeg lite til overs for enkelte av bildene fra rekonstruksjonen ute på Utøya. Men jeg tror ikke ABB har fått det som han ville. Jo, han får mye oppmerksomhet. Men ideene hans får ikke festet seg hos folk. Tvert imot. Folk viser avsky. Sjokk. I stedet for å få tilhengere for sin sak, blir Norge bedre på inkludering. Solidaritet. Hans sak taper terreng.
Ønsker deg en god dag, Trine!
Tror du, som meg, ble aller mest skremt over din egen reaksjon...egentlig? Jeg fikk jo en skikkelig reaksjon når det kom politi i uniform som spurte meg om jeg hadde sett en eller annen langs veien. Ikke noe med "saken" å gjøre, men jeg ble helt skrekkslagen av mannen som kom over plenen. Ble helt sjelven hele kvelden når jeg tenkte på hvordan jeg hadde reagert. Det var det som var skremmende. Uff. Håper du kommer deg over sjelven raskt!
SvarSlettOj, eg kan forstå at du vart skjelven når det gjekk opp for deg kven som var i bilen....DET kom nært innpå deg!
SvarSlettGuri så vemmelig!!!
SvarSlettSkjønner godt at du fikk en reaksjon, det hadde nok jeg fått også!
Vanskelig å vite hva denne mannen har gjort med oss, men han får iallefall fram følelser i oss, om det er sinne eller redsel, han har nok oppnådd det han ønsket!! Dessverre:(
I Mange år vil dette sette støkk i oss, og vi som lever nå vil for alltid huske denne mannen og hendelsen...
Klem fra størstepia
Æsj, så ekkelt. Og jeg tror nok jeg hadde reagert på akkurat samme måten selv.
SvarSlettHåper du føler deg bedre nå.
Klem
Forstår godt reaksjonen din.
SvarSlettHar opplevd noe lignende selv,
men allikevel langt fra det samme.
Jeg orker ikke se bilder av fyren. Føler bare sterk avsky. Jeg tenker på de som må møte ham. Det må være fryktelig tøft.
SvarSlettEllen
Kom ikkje på noe lurt å skrive... Fine kommentarer på innlegget ditt. Viktig å uttrykke følelsene, å få det ut.
SvarSlettDet er ikkje noko kjekt å vere tett på. Eg var litt småkvalm av å vere i Oslo dagane etter angrepene. Tanken av at eg var i samme by som han. Det er menneskleg.
SvarSletthuff, grøsset jeg nå.
SvarSlettJeg kan ikke ane hvordan det måtte være å være så nær han. Har fulgt med mye på tv og vært i byen på rosetoget, men har egentlig ikke tenkt over hva dette har gjort med meg...
SvarSlett...her på torsdag dro jeg og gubben for å forhåndsstemme...Da jeg gikk inn i lokalet ble jeg ble helt rørt, fikk ståpæls og klump i halsen. Måtte puste skikkelig tungt for å ta meg sammen. Man må ikke ta seg sammen...det er ikke det jeg mener..
Synes det var en sterk opplevelse. For da skjønte jeg hvor mye dette var med meg hele tiden i underbevisstheten min....
Takk for at du delte opplevelsen din med oss Trine! Det setter jeg pris på...Klæm
Tankevekkende innlegg.
SvarSlettJeg legger meg til som følger på din blogg :)